Teknologiske ambisjoner i det offentlige – kanskje største innkjøpsutfordring

(En Anbud365-kommentar) Teknologiens ustoppelige utvikling og samfunnets forventninger og ambisjoner i så måte representerer trolig morgendagens (dagens?) største utfordring for dem som gjør offentlige anskaffelser. Da snakker vi ikke om heldigitaliserte anskaffelsesprosesser, men krav fra de man kjøper for – og mulighetene som leverandørmarkedet kan tilby når det er snakk om løsninger. Da utfordres en rekke innkjøpssannheter – avtalelengde, avtaleformat, valg og formulering av krav, og f.eks. hvilke tildelingskriterier som gir det beste resultatet.

Noe av det mest tankevekkende på ukens dialogkonferanse i regi av Sykehusinnkjøp kom fra et foredrag som adm. dir. i Vestre Viken HF, Lisbeth Sommervoll. Hun fortalte om det nye, store sykehuset som skal reises i Drammen og alle de utfordringene som et prosjekt innebærer frem mot sykehusets åpning i 2025. Kostnadsrammen er nær 10 milliarder (2017-kroner).

Slike prosjekter er imponerende nok i seg selv, men her var det ambisjonene som vekket tanken. Det skal satse på teknologi og når sykehuset åpner skal det være så moderne på alle områder at det fremstår som å være i front. Alle fagområder på et moderne sykehus har sine ambisjoner, også teknologisk, og den teknologiske utviklingen pågår løpende. Skal sykehuset også etter åpning kontinuerlig fremstå som moderne og teknologisk avansert – noe som vel er en rimelig ambisjon – stiller det enkelte bestemte krav.

Vil ikke ha gårsdagens løsninger

Og da er vi ved tanken som ble nevnt ovenfor. Alt skal kjøpes inn – til byggingen og alt hva bygget etter hvert skal inneholde, bortsett fra menneskene (trolig). De respektive fagekspertene vil stille sine krav – de vil ikke ha gårsdagens løsninger. Sykehusinnkjøps profesjonelle innkjøpsteam skal bistå dette – og alle andre – institusjoner innen spesialisthelsetjenesten med anskaffelsene. En herlig utfordring!

Stikkordet for suksess er kompetansebygging. Det er spisskompetanse som må tilbys helsevesenets fagekspertise. Vi, som i mange tilfeller er pasienter, krever den beste behandling. Forskning og teknologiske muligheter forventes utnyttet. Vi vil bli friske, og vi sjekker på internett hva som kan hjelpe oss. Da må det gjøres gode anskaffelser.

Funksjonskrav og risiko

Flere interessante problemstillinger melder seg. En av disse er at de detaljerte funksjonsbeskrivelsenes tid i konkurransegrunnlagene utvilsomt er forbi. Det er hvilke behov som skal løses, som må beskrives. For at leverandørmarkedet skal få tilstrekkelig og god nok informasjon om behovene de skal løse, kreves en kommunikasjon som er presis nok. I noen tilfeller kan det være at innovasjon er svaret på utfordringene, i andre noe helt nytt som nettopp er utviklet. I begge tilfeller står man overfor et behov for en grundig risikovurdering. Også ny teknologi kan ha sine svakheter.

En rammeavtale skal normalt ikke vare lengre enn fire år. Andre avtaler i hvert fall ikke lengre, inklusive opsjoner. Unntak finnes, f.eks. ved kjøp av togmateriell. Men stillet overfor en teknologi som er i løpende endring, hvordan vil tidsaspektet da være for de mest egnede avtalene. Skal man bytte leverandør annethvert eller hvert fjerde år – og velge tilbud med ulik teknologi, slik at eksisterende teknologi byttes ut, kanskje med nye løsninger og systemer. Ja, er et svar som ligger på tungen. For å få den meste avanserte og beste, som konkurranse i markedet vil evne å få frem.

Annet avtaleformat?

Det er imidlertid vel så nærliggende å se på selve avtaleformatet. Er de tradisjonelle formatene egnet når vi snakker om løsninger som kontinuerlig er under utvikling? Kanskje trengs mer et format som er eller ligner et partnerskap, der kunde og leverandør over tid utvikler løsninger i samhandling? Men er det hensiktsmessig at slike varer i to-fire år? Her er det snakk om å utvikle hensiktsmessige avtaleformer som sikrer regeletterlevelse og utvikling av teknologi.

På dialogkonferansen til Sykehusinnkjøp ble det fra leverandørhold stilt spørsmål om ikke kompetansebygging bør være et tildelingskriterium. Den leverandøren som på best mulig måte har et system for løpende utvikling av medarbeidernes kompetanse skal i tilfelle få poeng for det. Her er det snakk om løsninger, altså kombinasjonen varer og tjenester. Det betyr at et eventuelt krav om kompetansebygging må gjelde hele verdikjeden, ikke bare leverandørens.

Stortingsmeldingen

Vi vil tro at mye av stortingsmeldingen som regjeringen kommer med til uken – om offentlige anskaffelser – dveler mye ved kompetansebehovet hos de som gjør anskaffelser i det offentlige. Det gjelder generelt, der satsing på Anskaffelsesakademiet er nærliggende. Tilsig av akademia er sårt tiltrengt. For å ivareta alle samfunnshensynene, trengs også kompetanse – enten av innkjøperkorpset eller nærstående fagekspertise. Og den teknologiske utviklingens krav i digitaliseringens tidsalder vil kreve sitt. Som nevnt over. Og digitalisering er jo regjeringens eget effektiviseringsvåpen.