Kommuner og fylkeskommuner kan ikke etablere et samarbeid etter formene for interkommunalt samarbeid i kommuneloven og være sikker på at samarbeidet ikke utgjør en kontrakt om kjøp av varer og tjenester som skal lyses ut gjennom offentlig anbud. Avgjørelsen av om et samarbeid er i tråd med reglene om offentlige anskaffelser, må skje etter en tolkning av anskaffelsesreglene og det enkelte samarbeidet. Dette skriver regjeringen i sitt forslag til ny kommunelov.
Prop. 46 L (2017–2018) Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) er nylig fremlagt. Blant mange elementer i lovforslaget er også begrepet selvkost, som er sentralt i diskusjonen knyttet il konkurranse på like vilkår. Det er de etablerte prinsippene for beregning av selvkost, slik de framgår av Kommunal- og moderniseringsdepartementets retningslinjer i dag, som skal lovfestes:
– Prinsippene som ligger til grunn for anbefalingene i retningslinjene, sier at kommunen skal kunne få tilbake de utleggene den har hatt til å drifte tjenesten og til anskaffelser. Kostnadene skal derfor beregnes ut fra gjennomførte transaksjoner og anskaffelseskost. Kommunen skal også kunne bli kompensert for den kapitalen som har blitt bundet opp ved anskaffelsene til tjenestene. Det innebærer at det er kalkulatoriske rentekostnader, det vil si den avkastningen kommunen alternativt kunne ha oppnådd ved å plassere kapitalen i markedet, som skal legges inn i gebyrgrunnlaget. Videre skal kostnadene ved tjenestene dekkes av de brukerne som drar nytte av tjenesten. Investeringskostnadene skal derfor fordeles over den tiden investeringene forventes å være i bruk og beregnes ut fra avskrivningene på investeringene. Lovforslaget stadfester disse prinsippene.
Departementet legger til grunn at kommunene må kunne dokumentere beregningene av samlet selvkost og påvise at selvkostprinsippet har blitt anvendt i tråd med regelverket.
Samarbeid og anskaffelsesreglene
Også de ulike formene for interkommunalt samarbeid og forholdet til anskaffelsesreglene er tema i lovproposisjonen. Her heter det at den enkelte samarbeidsformen må vurderes konkret. Departementet er kommet til at det ikke nå vil foreslå justeringer i reglene om vertskommunesamarbeid for å sikre at denne samarbeidsmodellen er i tråd med anskaffelsesreglene. Avgjørelsen av om et samarbeid er i tråd med reglene om offentlige anskaffelser, må skje etter en tolkning av anskaffelsesreglene og det enkelte samarbeidet. Når kommuner vurderer å inngå samarbeid om å løse ulike oppgaver, blir det dermed viktig at kommunene er bevisst at det kan være behov for å vurdere samarbeidet opp mot anskaffelsesreglene. Dette for å avklare at samarbeidet ikke innebærer et kjøp i anskaffelsesrettslig forstand, som må ut på anbud dersom det ikke omfattes av et av unntakene i anskaffelsesreglene.
Hvis det er gjort en vurdering av samarbeidet, og vurderingen tilsier at samarbeidet ikke er i tråd med anskaffelsesreglene, kan kommunene endre rammene for samarbeidet for at det ikke skal være i strid med anskaffelsesreglene. En slik endring kan for eksempel være å etablere et eget organ for samarbeidet som de samarbeidskommunene har kontroll over.
Intensjonen med modellene for interkommunalt samarbeid er å tilrettelegge for forsvarlig saksbehandling og reelt samarbeid på tvers av kommunegrensene, og ikke å introdusere en modell for kjøp og salg av tjenester mellom kommuner. Når et «samarbeid» mellom kommuner bærer mindre preg av samarbeid, og mer preg av at en kommune utfører eller leverer tjenester for en eller flere andre kommuner mot vederlag, vil det være behov for at det gjøres en vurdering av forholdet opp mot reglene om offentlige anskaffelser. Dette for å avgjøre om en kommune kan gå direkte til en annen kommune for å få utført tjenesten, eller om kontrakten om levering av tjenesten må legges ut på offentlig anbud.
Be the first to comment
on "Interkommunalt samarbeid – kanskje egentlig en kontrakt som bør på anbud?"