Ny terskelverdi til bekymring og glede – tid for edruelig tilnærming

(En anbud365–kommentar) Vedtaket om å heve den nasjonale terskelverdien har i debatten helt trumfet alle andre sider ved det kommende, nye anskaffelsesregelverket. Påstander hagler, dokumentasjon etterlyses og behovet for kompetanseløft er ikke like sterkt overalt.

Å heve terskelverdiene er et utmerket forenklingsgrep. Transaksjonskostnader – og de er store i Norge! – spares både på det offentliges og leverandørenes hånd. I tillegg kan innkjøpere bruke mye mer tid på mer komplekse og strategiske kjøp. Fornuftig og sparte penger.

NHO har kastet, sammen med Bedriftsforbundet, all sin vrede mot de nye terskelverdiene. Det er uklart hvor de henter faktum/dokumentasjon fra. I Bodø syntes næringslivet tvert imot at den nye terskelverdien er utmerket. Nå skal man kunne kjøpe fra stedlig næringsliv. Distrikts– og lokalpolitiske hensyn er en faktor i norsk politikk!

Mangel på dokumentasjon

Nettopp dette med mangel på dokumentasjon er vel det mest betenkelige ved å heve terskelverdiene såpass mye. Hva blir konsekvensene? Vet man noe om det? Har noen erfaringer? Kanskje danskene, som lenge hadde sitt eget lovverk – tilbudsloven– for kjøp under EU/EØS–reglene. Nå har de en terskelverdi lik den Norge p.t. har.

Et foruroligende trekk opp i det hele er meldingen om at Høgskolen i Molde ikke har greid å fylle annet årskull i offentlige anskaffelser. Det står ikke på mangel på interesse fra praktiserende innkjøpere, men en av forklaringene på frafallet er manglende interesse fra deres arbeidsgiver for å hjelpe dem med finansiering. Med så høye terskelverdier som nå kommer, trenge kompetente innkjøpere mer enn noen gang. Det er ikke minst i deres arbeidsgiveres interesse.

Difi, Kofa og domstolene

De nye forskriftene er vedtatt. Utfordringen blir nå å avdekke konsekvensene og sikre at de grunnleggende EU/EØS–prinsippene etterleves. Her spiller Difi en nøkkelrolle og er i gang. Domstolene og Kofa kommer også, gjennom sine avgjørelser, vil prege tolkningen av hva som skal til.

Det er ingen tvil om at offentlige innkjøpere fortsatt kommer til å gjøre en utmerket jobb, så langt de evner, i pakt med de grunnleggende prinsippene. Ved hjelp av veiledninger og egenkompetanse er det ingen grunn for hverken NHO eller andre å frykte. Men innkjøp er med en del gode unntak ikke den tyngste delen av en offentlig virksomhet. De nære bånd mellom lokalt næringsliv og lokale politikere er trolig deres største utfordring. «Signaler» formidlet via overordnede og frem til innkjøpere om hva som foretrekkes, kan vise seg stygge i verste fall …

Mane til god konkurranseetikk

NHO, KS og Bedriftsforbundet har her en kjempeutfordring ved å fortelle sine medlemmer hva god konkurranseetikk er i praksis. En tøff, nær håpløs jobb, for å være ærlig. Men ikke desto mer viktig dersom anskaffelsesregelverkets grunnleggende prinsipper skal følges, innkjøpere hjelpes, til beste for alle aktører i samfunnet.

En tanke til slutt: Regjeringen ved Nærings– og fiskeridepartementet (NFD) trengte egentlig ikke heve de nasjonale terskelverdiene. I sin innstilling benytter Stortingets næringskomite formen «Komiteen mener … ». Politisk sett er ikke det det mest bindende signalet. NFD bør komme tilbake til konsekvensene av hevet terskelverdi i den bebude stortingsmeldingen om offentlige innkjøp – «det gode innkjøp II». Og der jo ingen skam å snu, som kjent …