Hverken kunngjøring eller konkurranse, men ingen ulovlig direkteanskaffelse

Påstanden i klagen lød på at det var foretatt en ulovlig direkteanskaffelse fordi det var hverken kunngjøring eller konkurranse i annen form. Men Kofa kom til en annen konklusjon i saken mot Riksantikvaren: Avtalene om konservering og restaurering var unntatt fra regelverket fordi de var inngått som ett ledd i ett samarbeid mellom Riksantikvaren og NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning).

I Kofa-sak 2017/18 gjaldt det spørsmål om en ulovlig direkteanskaffelse. Saken var så prinsipiell at Kofa måtte samles i såkalt stornemndsmøte for å avgjøre saken (5 i stedet for vanlig 3 nemndsmedlemmer). Regelverket som gjaldt i 2016 ble lagt til grunn.

Saken var at Riksantikvaren hadde arrangert en befaring av Lade kirke sammen med NIKU, som i etterkant utformet et skriv omtalt som et “tilbud på behandling av altertavlen og prekestolen”. De to inngikk så avtaler om konservering og restaurering av et predellamaleri, en altertavle og en prekestol. I en klage ble det hevdet at det var foretatt en ulovlig direkte anskaffelse ved å inngå kontraktene uten å kunngjøre eller på annen måte konkurranseutsette anskaffelsen.

En av avtalene oversteg den nasjonale terskelverdien på 500 000 kroner i det tidligere regelverket, mens den andre avtalen var under nevnte terskelverdi.

Utvidet egenregi mv.

Klagenemnda prøvet både unntaket for utvidet egenregi og unntaket for forvaltningsintern oppgavefordeling, men fant at ingen av delene kunne legges til grunn i denne saken. Deretter vurderte nemnda om unntaket for samarbeid mellom offentlige organer om felles “public service”-oppgaver var aktuelt. Spørsmålet var om det i saken var tale om et samarbeid mellom Riksantikvaren og NIKU om en såkalt felles offentlig oppgave.

Man kan ikke bare se hen til de enkeltstående avtalene som er påklaget i denne saken, konstaterte Kofa, men også samarbeidet mellom NIKU og Riksantikvaren.

Fordelt ansvar

– Man står, fremholder Kofa, følgelig overfor en form for samarbeid der ansvaret er fordelt mellom Riksantikvaren og NIKU på en slik måte at NIKU på oppdragsbasis driver konserverings- og restaureringsvirksomhet ved inngåelse av separate kontrakter der det avtales et vederlag. NIKU og Riksantikvaren har altså etablert et samarbeid som tar sikte på løse en felles offentlig oppgave. Som en følge av at forsknings- og utredningsvirksomheten innenfor kulturminnevernet er skilt ut fra Riksantikvaren, er det ikke lenger et alternativ at Riksantikvaren selv utfører oppgaven.

– Slik saken er opplyst, konkluderer klagenemnda, er det derfor ikke grunnlag for å hevde at samarbeidet ikke utelukkende styres av offentlige interesser, eller at samarbeidet innebærer at en privat virksomhet stilles i en fordelaktig posisjon sammenlignet med sine konkurrenter. De påklagde kontraktene må altså anses som en del av det samarbeidet som er etablert mellom Riksantikvaren og NIKU.