Av juridisk direktør i Undervisningsbygg Oslo KF, Terje Stepaschko
Et grunnleggende premiss for offentlige anskaffelser er at de skal gjennomføres av en person som kalles «innkjøper». Det er videre bred enighet om at dagens offentlige innkjøpere mangler tilstrekkelig kompetanse. Det er blant annet fastslått i Stortingsmelding 22 «Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser». Artikkelforfatteren spør hva en offentlig innkjøper egentlig er, hvilken kompetanse denne personen bør ha og gir honnør til de operative anskaffelsesjurister.
Kompetansekravene
I Stortingsmelding 22 er kompetansebehovet til innkjøperen blant annet plassert innfor feltene økonomi, anskaffelsesregelverket, prosess- og prosjektledelse, bruk av digitale verktøy, kontraktsrett, forhandlinger, innovasjon, miljø og andre samfunnshensyn. Innkjøperen skal lede og dokumentere anskaffelsesprosessen og være kommersielt og anskaffelsesfaglig ansvarlig. Innenfor disse kategorier ligger et komplekst kompetansemangfold der blant annet markedsforståelse, kommersiell forståelse, organisasjonsforståelse, statistikk og bruk av styringsdata, analyse, kommunikasjon og risikostyring er elementer av betydning jf. ønskede kompetanseområder i et mulig anskaffelsesakademi. Selv om oppgavene kan fordeles opp til ledernivå og til andre aktører i en virksomhet, er det vanskelig å fange de egentlige forventninger til en offentlig innkjøper. De ligger og vaker et sted mellom noen grunnleggende krav og et innkjøpsorakel. I dette spennet er det mulig å bli både kompetent og mindre kompetent, og da kommer det muligens an på øynene som ser. Eller gjør det egentlig det?
Innkjøperens kompetanse og status
I Stortingsmelding 22 står det at det er utfordrende å beholde gode innkjøpere. Det finnes med andre ord kompetente innkjøpere der ute og disse innkjøperne må være retningsgivende for hvor på skalaen den kompetente innkjøper nå befinner seg. Det er grunn til å tro at den praktiske tilrettelegging av konkurranser med utarbeidelse av konkurransegrunnlag, kunngjøring, protokollføring, evaluering, utarbeidelse av tildelingsbrev, håndtering av innsynsbegjæringer/klager og en viss oppfølging av avtaler er tilstrekkelig for å tilegne seg status som kompetent.
Årsaken til at det er vanskelig å beholde disse innkjøperne kan i Stortingsmelding 22 forklares med «at for få innkjøpere har tilstrekkelig kompetanse, og at innkjøpsfunksjonen har lav status.» Selv om kompetente innkjøpere er mangelvare og derfor attraktiv arbeidskraft, er det likevel problemer med status. Det strider igrunn mot arbeidsmarkedets logikk, men status er en vanskelig målestokk. Særlig i en funksjon som ikke har forankring i et bestemt fagmiljø. Jeg kommer tilbake til en mulig forklaring på statusutfordringen under neste overskrift.
Hvem skal være en offentlig innkjøper?
Anskaffelsesregelverket er mindre inspirerende for mange. Det er også enighet om at regelverket kan bidra til å skape frykt. Det er fortsatt legitimt å hevde at anskaffelsesregelverket hindrer kontakt med markedet, selv om regelverket selv insisterer på lovligheten av slik kontakt. Det kan derfor være fristende å bygge opp den gode innkjøper fra andre posisjoner. Analyse, bransjekunnskap og kommersiell forståelse er aktuelle kandidater. Etter min mening kan en slik tilnærming så tvil om den eneste sikre bestanddelen i definisjonen av en offentlig innkjøper; anskaffelsesregelverket. En offentlig innkjøper er en person som gjennomfører offentlige innkjøp etter føringer i anskaffelsesregelverket. Det er ingen spesielle krav til utdannelse for denne personen.
Selv om ordet «jurist» bare er nevnt en gang i Stortingsmelding 22 og det er valgt en annen tilnærming til innkjøpsrollen, er det liten tvil om at det er jurister som har de beste forutsetninger for å finne de riktige veier gjennom anskaffelsesregelverket. For jurister er det også ganske uproblematisk å administrere helheten for å kunne gjennomføre gode innkjøp. Erfaringsmessig utvikler de seg fort til kompetente offentlige innkjøpere. Det kan være vanskelig å beholde disse personene da jurister/ gode anskaffelsesjurister har mange muligheter. Innkjøpsfunksjonen kan i denne sammenheng komme til kort.
Når Stortingsmelding nr 22 nå vil heve status og etablere så attraktive innkjøpsfunksjoner at de offentlige innkjøpere blir stående i sine stillinger, siktes det ikke spesielt mot jurister. Det legges stor vekt på kompetansefelt som ligger utenfor juristenes fagområder, og en splitting mellom juridisk ekspertise og den operative innkjøpsfunksjon ser ut til å være en udiskutabel nødvendighet. Å definere den juridiske ekspertise vekk fra det operative ledd, bidrar ikke til juristenes status som offentlige innkjøpere; snarere tvert imot. (Og det er heller ingen grunn til å tro at den juridiske ekspertise ikke finnes i det utførende ledd).
Jeg skal ikke påstå at strategien er uriktig, men når offentlige innkjøp er fremhevet som en helt essensiell del av samfunnsmaskineriet kunne det være klokt å legge bedre til rette for de ressursene som allerede virker. Hva skal til for å beholde de operative anskaffelsesjurister, har disse dyktige personer høy nok status, finnes det andre interessante juridiske oppgaver som eventuelt kan kombineres med praktiske innkjøp og hvordan kan vi optimalisere samhandlingen med juristen som den operative innkjøpere? Det burde være mulig å tenke i disse baner. Når jeg nå skal nå se litt nærmere på hvorfor jurister kan fungere så bra, vil jeg understreke at det selvfølgelig finnes mange dyktige innkjøpere uten juridisk bakgrunn.
Hva er en kompetent offentlig innkjøper?
Dersom jeg påstår at en kompetent offentlig innkjøper er en person som kan anskaffelsesregelverket, er det muligens grunn til å protestere. Dersom jeg påstår at en kompetent offentlig innkjøper er en person som optimaliserer ethvert innkjøp i henhold til de føringer og mål som ligger i anskaffelsesregelverket, er det mindre grunn til å protestere. Rammen er uansett et regelverk der mye er påbudt, noe er forbudt og noe er regulert som ønskelig. Det kalles juss. Det gir juristene et forsprang. (At jurister også har et stort forsprang innenfor feltet kontraktsrett, er det neppe grunn til å tvile på.)
Det juridiske og det operative smelter sammen i en enhet det er problematisk å skille fra hverandre. Samspill med markedet, valg av anskaffelsesmetode og evaluering av tilbud foregår i en symbiose med regelverket. Regelverket må læres både fordi det forteller hvordan en anskaffelse skal gjennomføres og fordi det viser hvilke muligheter som foreligger når et innkjøp vurderes. Det er en bruksanvisning for innovasjon og miljøvennlige anskaffelser. Det er ikke mulig å være en god offentlig innkjøper uten å ha en genuin interesse for dette regelverket. Du må finne det interessant å lese anskaffelsesloven, anskaffelsesforskriften, gå gjennom KOFA-avgjørelser, lese litteratur på området, forarbeider, artikler mm. En innkjøper med denne kunnskapsbasen vil være en operativ gjennomfører, en god rådgiver og vil kunne bidra på relevant nivå fra sitt ståsted i sin virksomhet. Det er en kompetent offentlig innkjøper. Jurist eller ei.
Uro er en del av systemet
Noen vil muligens hevde at det ovennevnte arbeidsomfang er for omfattende, men det er tross alt lettere å gå i dybden gjennom regelverket enn å bygge kompetanse i alle mulige retninger. Dessuten er det ingen vei utenom. Det er heller ingen vei utenom den nervøsitet som kan oppstå når man oppdager at regler kan forstås på ulike måter. Tolkninger og nyanser kan bidra til usikkerhet hos selv den mest avbalanserte innkjøper. Og det er aktører der ute – og internt ved revisjoner- som ser etter uklarheter og feil i det arbeidet du gjør. En viss usikkerhet er en del av systemet. De færreste trykker på kunngjøringsknappen uten å føle en form for uro. Det er en «yrkessykdom» man må leve med som offentlig innkjøper. Medisinen er ikke å bli allviter, men å bli stadig tryggere på anskaffelsesregelverket.
Gi de operative anskaffelsesjurister den honnør de fortjener
Jeg har ingen ting imot kunnskapsbreddeeller refleksjoner rundt innkjøpsrollen. En slik tilnærming åpner mulighetsrom og viser hvordan offentlige innkjøp kan bidra til ønsket samfunnsutvikling. En ny type offentlige innkjøpere vil på sitt beste være et multiverktøy med kunnskap i mange retninger. De skal kunne anskaffelsesregelverket, kontraktsrett, analyse, ha markedsforståelse, samfunnsansvar mm. I en slik situasjon er det heller ingen fare om de operative anskaffelsesjurister loses ut på siden og bidrar i smalere ekspertroller. Det kan være en fin utvikling. Det er uansett all grunn til å rose alle de anskaffelsesjurister som faktisk gjennomfører gode anskaffelser, legger til rette for innovasjon, syr sammen konkurransegrunnlag, leser drøssevis av tilbud og håndterer innsynsbegjæringer/klager. Dersom et offentlig innkjøp forstås som et lagspill, fungerer mange jurister samtidig som grovarbeidere og lagledere. Den innsatsen fortjener all mulig honnør og er dessuten helt nødvendig på vår vei mot nye horisonter.
Be the first to comment
on "Gi de operative anskaffelsesjurister den honnør de fortjener"