Advarer mot beslutning om permanent finansiering av Statens innkjøpssenter nå

– Jeg mener vi bør vente med en beslutning om permanent finansiering av Statens innkjøpssenter til de første avtalene løper ut. Da kan vi ta en beslutning på faktiske tall, ikke utopiske estimat, sier førsteamanuensis ved Norges Handelshøyskole (NHH), Malin Arve. Avtalene som er inngått av Statens Innkjøpssenter har en makslengde på fire år, og de fleste er allerede i bruk. Konklusjonene i den nylig foretatte evalueringen av senteret kan dessuten virke noe overoptimistisk, poengterer hun.

Statens innkjøpssenter ble opprettet i 2016 som en fireårig prøveordning, og skal inngå og forvalte fellesavtaler på vegne av sivile virksomheter i statlig sektor. Oslo Economics og Inventura har på vegne av Kommunal- og moderniseringsdepartementet evaluert prøveordningen. Deres vurdering er at innkjøpssenteret bidrar til oppfyllelse av fastsatte mål og er samfunnsøkonomisk lønnsomt – og bør således bli permanent og utvides.

Grunnlaget for konklusjonen er en spørreundersøkelse blant statlige virksomheter som har oppgitt å bruke fellesavtalene inngått av Statens Innkjøpssenter. Malin Arve, er kritisk til utredningen og dens konklusjoner, og spør: Hva er forårsaket av de nye og forbedrede avtalene til senteret, og hvor mye av gevinsten/besparelsene kommer fra en generell prisreduksjon i markedet?

Prisreduksjon uansett?

– En generell prisreduksjon i markedet hadde uansett gitt besparelser for alle virksomheter. Det har ingenting med Statens Innkjøpssenters kompetanse eller stordriftsfordeler å gjøre, påpeker hun. Hun illustrerer med statistikk fra Statistisk Sentralbyrå:

I bedriftsmarkedet har det generelle prisnivået på telekommunikasjon blitt redusert med hele 25% siden slutten av 2014. En gjennomsnittlig prisreduksjon på 38% er bra, men hele den gevinsten kommer ikke av at Statens Innkjøpssenters avtale gir bedre vilkår enn andre avtaler.

Burde sett på det totale bildet

– En nøytral evaluering burde sett på det totale bildet, fremholder hun. En klassiker er å spørre busspassasjerer om hva de synes om bussrutene. Men man glemmer dem som ikke tar bussen. Og de er kanskje vel så viktigere?

Alt handler heller ikke om pris. Arve poengterer at avtalen jo også bør være tilpasset behovet i den enkelte virksomheten. For eksempel er sikkerhetshensyn hovedårsaken til at samtlige departement har valgt å ikke slutte seg til flere av disse avtalene. Så selv om prisen i avtalene gir besparelser, må vi likevel ta hensyn til andre dimensjoner, sier hun.

Sentralisering – fordeler og ulemper

Før en beslutning om permanent finansiering av Statens Innkjøpssenter tas, må man diskutere hvorvidt det er bra med f.eks. sentralisering. Det gir økt kompetanse sentralt og gjør det mer attraktivt å jobbe i Statens Innkjøpssenter, men medfører også ulemper, som mindre innkjøpskompetanse andre steder i staten. – For det første trenger statlige virksomheter slik kompetanse for å inngå alle de avtalene Statens Innkjøpssenter velger ikke å inngå. For det andre trenger de den for å implementere og bruke de avtalene som Statens Innkjøpssenter inngår på deres vegne, samt for å bidra med behovsinnspill i mer forberedende faser, understreker hun. Sentralisering begrenser også hvor mye man kan ta hensyn til geografiske og sektorspesifikke behov, som sikkerhetshensyn i departementene.

– Evalueringen kan dessuten virke noe overoptimistisk, konstaterer hun. For eksempel ser besparelsen i form av kroner og øre ut til å være drevet av mobiltelefoniavtalen. I rapporten oppgis det at på mobiltelefoni har de spart 236 millioner kroner «for alle statlige virksomheter over fire år». Inkluderer det de som per i dag ikke bruker avtalen? Samlet oppgis det at på de tre avtalene som de har datagrunnlag for, finner de en besparelse på 289 millioner kroner.