«Vi kommer sent – hr. kunsel! men vi kommer godt!»

(En Anbud365-kommentar) En enorm og vidtrekkende oppgave havnet i fanget på de mange offentlige innkjøpere da §5 i dagens anskaffelsesregelverk kom. Knapt noen er uenige i at vi alle må gjøre vårt til at næringsliv og offentlig sektor gjør sitt for å vise samfunnsansvar i praksis. Spørsmålet er mer hvordan vi får resultater – det er globale utfordringer det dreier seg om. Det er lett å stille krav, og en blomst i knapphullet er dekorativt. Ja, så hvordan får man da resultater, noe egentlig §5 er der for? Flere interessante initiativ og tenkning i riktig retning er på gang.

Anskaffelsesregelverket som vi nå lever med, har en §5 som pålegger det offentlige å ta samfunnsansvar når noe kjøpes. Det er et bidrag til en bedre verden. Utfordringen er at mye av det som skal gjøres, har dimensjoner langt ut over den enkelte virksomhets kjøp – stort eller lite. Og det kreves kompetanse – hvordan skal man stille krav, hvordan følge opp etc – og har vi ressurser til alt dette? Det kan gjelde menneskerettigheter, klima og miljø. Det er globale utfordringer. Miljøkravet feirer for øvrig snart 20 års jubileum i offentlige anskaffelser – uten at undersøkelser viser at alle er med ennå.

I lys av dette noterte vi initiativet fra Københavns kommune om å legge press på tekstilbransjen for å få mer av miljømerket arbeidstøy. Initiativtakerne fikk med seg et sekstitalls nordiske aktører på dette – Norge representert ved Oslo og Bergen. Miljømerking Norge jublet.

Suksess også i andre bransjer

Københavns kommune har hatt suksess med noe liknende i andre bransjer, men da på nasjonal basis. Ett av tiltakene i kommunens innkjøpspolitikk er årlig å utpeke to til fire produktområder hvor kommunen sammen med Miljømærkning Danmark og Statens og Kommunernes Indkøbsservice (SKI) går i dialog med to eller flere bransjer for å fremme utviklingen av flere miljøvennlige produkter.

Da dagens anskaffelsesregelverk ble lagt til grunn for praksis, ble det åpnet for bruk av godkjente miljømerker. Man slapp å måtte liste opp alle kravene som inngikk i disse merkene, i stedet kan man nå bare vise til merket – og dermed er alle kravene likevel på plass.

Nøkkel til §5-suksess

Dette å samle mange om samme krav er nøkkelen til suksess på mange av de områdene som §5 i regelverket gjelder. Stillet overfor samme krav fra alle offentlige virksomheter – nasjonale, nordiske, europeiske, ja, gjerne globalt! – stilles leverandørmarkedene overfor en forenkling. Man slipper å måtte innrette seg etter en jungel av ulike krav om samme. Samtidig kan vi være trygge for at alle næringsdrivende som ser business med å handle det offentlige – og de er svært mange – sørger for å etterleve disse kravene, i alle fall i tilbudsfasen. Ved god oppfølging fra det offentliges side også i kontraktfasen.

Så kan man si at det å presse leverandørene til å kvalifisere seg for miljømerkene Svanen eller EU-blomsten ikke er så altfor mye å be om. Forpliktelsene er der, og dette er selvsagt vesentlige bidrag til miljøforbedringer. Det er vi alle tjent med.

Også i helsesektoren …

Men også f.eks. innenfor helsesektoren er det viktige ting på gang. Det gjelder menneskerettighetene i første rekke. Det er nordiske fora for samarbeid – både om krav og kontraktsoppfølging. Kjøp av medisinsk/teknisk utstyr har lange leveransekjeder og kan være innom produsenter/leverandører som ikke lever opp til kravene fra ILO. Det er et krevende oppfølgingsarbeid, men det er nødvendig – ellers blir kravene bare en blomst i eget knapphull. Og vi skal lengre enn det.

Slikt samarbeid – med tilhørende standardisering – kan oppfattes som sentralisering. Det er ikke populært om dagen. Noe handlingsrom blir borte. Men det er en pris å betale – regelverket har sine krav, og resultater forventes. Da er det ikke noe annet å gjøre enn å samle flokken. Det kan selvsagt bety at noen lokale leverandører ikke får de kontraktene de mener seg berettiget til eller som stedlige politikere mener de må få av hensyn til sysselsetting og utvikling. Men så lenge de har muligheter for å tilpasse seg kravene, er det ikke synd på disse leverandørene. Er deres forretning bygget på så svakt grunnlag at de ikke har muligheter for å imøtekomme viktige og tunge krav etter §5, kan man reise spørsmål om det er riktig å gi dem kontrakter for at de skal overleve. Det er alltids muligheter for å finne på noe annet.

Tenkning i rett retning

Initiativet fra Københavns kommune alene redder ikke verden. Men det er tenkning som peker i riktig retning. Mye av det offentlige på tvers av landegrensene kjøper de samme varene og tjenestene. Det betyr at mange leverandører og underleverandører kan vise seg å være de samme. De har en mulighet til å la være å handle med oppdragsgivere som ikke stiller krav eller ikke følger opp krav. Det er ikke bidrag til en bedre verden. For deres konkurrenter som investerer for å imøtekomme kravene, kan det bli dyrt og dermed en ulempe i konkurransen. Om alle stiller samme krav og følger effektiv opp, bortfaller denne ulempen. Man får like vilkår, og det er i seg selv et godt prinsipp.

Det vil være uriktig ikke å ta med det store prosjektet som Etisk handel Norge er i gang med. I samarbeid skal innkjøpere, leverandører, bransjeorganisasjoner etc. utvikle effektive måter og metoder til å følge opp menneskerettighets-krav. Selv prosjektet foreløpig er en norsk øvelse, peker det i samme retning som initiativet fra Københavns kommune på et annet område.

«Vi kommer sent – hr. kunsel! men vi kommer godt!» (fra Skipper Worse, Alexander Kielland).