Tiden inne for å løfte anskaffelsesområdet; bør få sitt eget direktorat

(En Anbud365-kommentar) Anskaffelsesområdet bør få sitt eget direktorat. Det bør drøftes i den kommende stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser. I Sverige innså regjeringen at et slikt direktorat var nødvendig. Det samme gjelder her hjemme, alle de samfunnsmessige målsettingene som nå tillegges offentlige innkjøpere. Samtidig trengs mer tyngde for å få alle offentlige ledere til å innse betydningen av offentlige anskaffelser for deres virksomhet, og innkjøpskorpset vil med et direktorat få en faglig ryggdekning som det fortjener og trenger.

I dag er anskaffelsesområdet en avdeling i Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT), som ble opprettet 1. januar 2008. Difi er underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), mens fagstyringsansvaret for fagområdet offentlige anskaffelser ligger hos Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).

Et direktorat er et statlig forvaltningsorgan som har myndighetsoppgaver og som har hele landet som virkefelt. Det har en faglig rolle, det utvikler, forvalter og formidler kunnskap om sitt fagfelt/saksområde. Denne kunnskapsfunksjonen er ofte knyttet til det løpende arbeidet med myndighetsoppgaver, men kan også være uavhengig av dette.

I Sverige

I Sverige etablerte regjeringen i 2015 Upphandlingsmyndigheten. En myndighet i svensk forvaltning er om lag det samme som et direktorat i Norge. Upphandlingsmyndigheten, som er underlagt Finansdepartementet, har ansvaret for å utvikle, forvalte og støtte offentlige anskaffelser. Ikke ulikt Difis avdeling for offentlige anskaffelser.

Tidligere hadde Nämnden för offentlig upphandling og i en periode, Konkurrensverket, om lag samme ansvar som Upphandlingsmyndigheten i dag. Fordi anskaffelsesområdet er faglig og økonomisk «tungt» ble det for et par år siden løftet opp på direktorats nivå.

Grep i Norge

Tiden er trolig inne for å ta et liknende grep i Norge. Offentlige myndigheter kjøpte i 2015 for drøyt 480 milliarder kroner, dvs. over 15% av BNP samme år. Svenskenes offentlige kjøp ligger trolig om lag 200 milliarder høyere. I offentlige virksomheter utgjør kostnadene til kjøp årlig mellom 40 til 70 % av alle utgiftsbudsjettet, ikke sjelden trumfer omfanget av innkjøp personalkostnadene.

Så er offentlige anskaffelser gradvis blitt noe mer enn best mulig kjøp til best mulig pris. Der er et verktøy til å oppdra næringslivet i pakt med politiske, ofte internasjonale, målsettinger. Miljø, klima, ILO-konvensjoner, livsløpskostnader, universell utforming, lønn og arbeidsvilkår, kampen mot useriøse og arbeidslivskriminalitet er stikkord for områder der offentlige anskaffelser har en rolle. Følger du ikke kravene her, får du ikke kontrakt med det offentlige. Ikke alle liker alle de ikke-anskaffelsesfaglige kravene, men de er der, forankret i lover og regler.

Stortinget

Stortinget har også i økende grad interessert seg for offentlige anskaffelser. Det kommer i stor grad av et tverrpolitisk ønske om å benytte dette mektige verktøyet til å nå politiske mål. I grunnen merkelig hvor lite parlamentet har interessert seg for offentlige anskaffelser tidligere. De samlede kostnadene har lenge ligget på 15-16% av BNP, og man skulle tro at dette ville bringe anskaffelsesområdet inn i Stortingets interessefelt. Men nå er man i gang, representantforslag, spørretime og skriftlige spørsmål i tillegg til krav om egen stortingsmelding, viser dette.

Andre store sektorer har sine direktorater. Utdanningsdirektoratet, Vegdirektoratet og Helsedirektoratet er eksempler. I lys av dette kan det fortone seg tankevekkende at de som skal gi faglig veiledning for praksis på et område som forvalter nær 500 milliarder bare er en avdeling i et direktorat. Spesielt tatt i betraktning de forventninger de politiske myndighetene har til anskaffelser som verktøy til å nå mål.

Innkjøpsfagets plass

Det er fristende å trekke en parallell til innkjøpsfagets plass i mange offentlige virksomheters organisasjon. Ikke sjelden er innkjøp plassert under økonomisjef som sitter i toppledergruppen i virksomheten, selv om innkjøp står for mellom 40 og 70% av virksomhetens kostnader. Her ligger det faglige avgjørende ansvaret, men man snakker med toppledelsen via en overordnet.

Noen vil så si at, uff, et nytt direktorat, mer byråkrati. I valgtider er nok det et retorisk poeng, men når valgstøvet har lagt seg, vil de fleste se at større tyngde gir større gjennomslag og bedre forvaltning av milliardene, samt økt mulighet til å nå mål. Og det trengs, ikke minst overfor virksomhetenes ledelse, som nok er tilbøyelige til å lytte mer oppmerksomt til et direktorat enn til en avdeling i samme. Mange toppledere har allerede innsett at det å knytte innkjøpsfunksjonen tett til seg selv, gir åpenbare gevinster. Ikke alle, og det er en av de utfordringene det har vist seg aller mest krevende å løse.