Strategisk bruk av offentlige anskaffelser går fremover, men farten må opp

(En Anbud365-kommentar) Gradvis går det opp for ledere i offentlige virksomheter at anskaffelsene deres kan brukes strategisk. En god del er godt i gang og ser muligheter og gevinster. Andre – og de er fortsatt mange – er ikke med, i større eller mindre grad. Det går m.a.o. fremover, men trolig altfor sakte. Skjerpede krav til lederne på dette området må senest komme i den ventede stortingsmeldingen, der det også bør være forslag om at anskaffelsesavdelingen i Difi skal få status som eget direktorat. Det vil markere at Stortinget og Regjeringen mener alvor.

I et intervju med Anbud365 i uken som snart er til ende, gav avdelingsdirektør Dag Strømsnes i Difi uttrykk for dette: – Det er et relativ stort uutnyttet strategisk potensial i det offentlige fordi topplederne mange steder åpenbart ikke er seg bevisst betydningen av å ta virksomhetens anskaffelser «inn i varmen». Gjennom å bygge opp nødvendig kapasitet og kompetanse blir behovsdekning bedre, det kommer effektivisering, besparelser osv.

Han la til at flere virksomheter riktignok var kommet langt, og trakk denne gang frem Skatteetaten som eksempel.

Merkelig tilstand

Strømsnes’ ord er en presis beskrivelse av en tilstand, som for oss iakttagere fortoner seg merkelig. Illustrerende er Statens innkjøpssenter – her er det investert 12,5 mill, hittil er det blitt en samlet besparelse på 230 mill. Hvilken virksomhetsleder i det offentlige tør overse en slik mulighet til effektivisering? Åpenbart fortsatt en god del. Muligens er budsjettene så romslige at virksomhetens primæroppgaver lever tilfredsstillende uten tilførsel av mer kvalitet til en lavere pris. Det er ikke slike lyder vi – og bevilgende myndigheter ellers – oppfatter til daglig.

Men det er positive tegn ute og går. Ansvarlig for årsstudiet i offentlige anskaffelser, Geir Arne Svenning ved Høgskolen i Molde, kan opplyse til Anbud365 at arbeidsgiverne stiller opp med finansiering til dem som vil gjennomføre årsstudiet. Det forteller at det er økende oppmerksomhet på innkjøpets betydning innenfor det offentlige, sier han, samtidig som han rapporterer om en formidabel økning i antall studenter ved studiet. At innkjøpere i det offentlige jakter mer kompetanse, er slik vi oppfatter dem. Men for noen få år siden måtte en del av dem trekke seg fra dette studiet på grunn av at arbeidsgivere ikke ville stille opp med finansiering.

Innovative anskaffelser

Og, ikke nok med det, seniorrådgiver Harald Aas i Nasjonalt program for leverandørutvikling har i Anbud365 regnet seg fram til at 35% av statlige virksomheter og selskaper har tatt i bruk innovative anskaffelser. Rett nok er det mange som dermed ikke har forsøkt seg, og Aas er heller ikke fornøyd med at bare 5% av anskaffelsene til de offentlige innkjøperne programmet bistår, er innovative.

En vesentlig del av bakteppet til disse glimtene fra virkeligheten er Norges behov for omstilling, digitaliseringens fremmarsj, norsk næringslivs konkurransekraft (og dermed fremtidige arbeidsplasser og skatteinntekter) og de omsorgsutfordringene som er i ferd med å komme.

Noe må gjøres, som det heter. Det står på statlige, fylkeskommunale og kommunale ledere. Mange av disse er i gang, de investerer i anskaffelser, plasserer innkjøperne tett inntil egen sfære, betaler for at innkjøperne skal skaffe seg mer kompetanse, prøver innovative anskaffelser – og får igjen for det av stor betydning for egen produksjon av tjenester.

På tide at noe gjøres

Men mange gjør det altså fortsatt ikke. Om det kan man mene flere ting: Det går åpenbart fremover, det offentlige er ikke enkel farkost å snu, ha tålmodighet. Eller man kan si seg fornøyd med at verktøyene man har tatt i bruk, gir resultater, så bare hold frem. En mulighet er at nå har vi mast så lenge, dette tar for lang tid, mer må til.

Trolig er siste alternativ verd å drøfte. Øverste ledere på alle nivåer i det offentlige bør måles på bruk av anskaffelser for å forbedre tjenestene. Det bør inn i instruksene – når nye ansettes, er det vanskelig å finne bortforklaringer. I «medarbeidersamtaler» med sine foresatt bør de dokumentere innsatsen mht anskaffelser ut fra utarbeidede kriteria. Tonen i statens tildelingsbrev kan skjerpes. Difis anskaffelsesavdeling bør oppgraderes til eget direktorat for å markere at Stortinget og Regjeringen mener alvor med sine virkelighetsbeskrivelser. Slik det nå er, er signalet at anskaffelser til en samlet årlig verdi av 500 milliarder offentlige kroner bare er en del av noe annet – som mer og mer nok vil anta fasong av et digitaliseringsdirektorat.

Stortingsmeldingen som kommer, er anledningen til å markere overfor ledere i offentlige virksomheter at nå er det bare å trå til. Anskaffelsene er et viktig verktøy for å realisere Norges fremtid. De som har skjønt dette, vil være glade for en slik markering. De som ikke har skjønt det, evnet eller villet det, trenger en solid markering av hva som gjelder.