(En Anbud365-kommentar) Hvorfor legger regjeringen fram en strategi for små og mellomstore bedrifter? Hvorfor trenger denne bedriftsgruppen en egen strategi for bl.a. å få tilgang til de offentlige markedene? Statistikk i strategidokumentet viser at mikro, små og mellomstore bedrifter utgjør 97-98% av leverandørene til det offentlige allerede. Så er det noen milliardoppdrag som de store tar seg av. Klagene fra interesseorganisasjonene for hvor tungt det er for de små har vi hørt lenge, og misfornøyde taper i konkurransene roper høyt. Men en kjettersk tanke romsterer: Står vi overfor en form for keiserens nye klær her?
For snart en uke siden – når dette skrives – la regjeringen frem sin strategi for små og mellomstore bedrifter, i mange tilfeller de som er eller ønsker å være, leverandører til det offentlige. God tilgang til kunder er ett av firehovedpunkter i strategien ««Småbedriftslivet Strategi for små og mellomstore bedrifter». Viktige kunder for SMB-ene er det offentlige, og seks forbedringspunkter nevnes – alle hentet fra den tidligere fremlagte stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser:
• Evaluere hevingen av nasjonal terskelverdi i anskaffelsesregelverket.
• Foreta en todelt utredning av de markedsmessige konsekvensene av store offentlige anskaffelser og oppdragsgivernes etterlevelse av «del opp eller begrunn-prinsippet», for utvalgte områder der vi vet at det er utfordringer med store kontrakter.
• I samarbeid med næringslivet og oppdragsgivere utarbeide felles kjøreregler for offentlige anskaffelser.
• Ha som mål at alle offentlige virksomheter innen utgangen av 2024 skal bruke digitale verktøy i hele anskaffelsesprosessen og at det skal være sømløs informasjonsflyt mellom ulike digitale løsninger.
• Vurdere om eBevis kan videreutvikles for å gi tilgang til flere datakilder og for flere brukergrupper, herunder undersøke om forbrukere kan og bør få tilgang til sanntidsinformasjon om norske leverandører som er tilgjengelig gjennom eBevis.
• Utrede nærmere hvordan innhenting, lagring, tilgang og bruk av data på anskaffelsesområdet kan forbedres både på kort og lang sikt.
Viktige poenger, enten man er innkjøper eller leverandør.
De minste dominerer
I SMB-meldingen er det også statistikk. Oversikten over leverandørene er hentet fra Enhetsregisteret og Kommunal Rapports leverandørbase – trolig det beste man kan fremskaffe i et land der statistikk om offentlige anskaffelser merkelig nok er tynn. Av oversikten leser vi at mikrobedriftene – under 10 ansatte – står for 77% av alle leverandører til det offentlige. De største – med over 100 ansatte utgjør 2% av alle leverandørene.
Selvsagt dominerer de sistnevnte (de største) når det gjelder omsetningsmålet. Det er 80-20-regelen som slår gjennom. De store står for 41% av omsetningen, de minste – mikrobedriftene 17%. Dette er et bilde som trolig stemmer ganske godt med virkeligheten. Og hva mikrobedriftene makter, ligger vel neppe i milliardkontrakter som de største håndterer.
Tar hensyn til de minste
Bildet stemmer også ganske godt med tilsvarende fra Sverige. Her hjemme har dessuten f.eks. Statens innkjøpssenter et mål å finne rom for små og mellomstore bedrifter, dels fordi disse betyr mye for landet, dels fordi det politiske presset for å ta hensyn til de minste for tiden er merkbart. Sykehusinnkjøp har for øvrig tatt innover seg at også hoteller og overnattingssteder utenfor de store kjedene, skal å muligheter til å konkurrere om kontraktene.
Men det ligge er åpenbart spørsmål lurende her: Når de minste bedriftene + de mellomstore bedriftene utgjør 97-98% av alle leverandørene til det offentlige – hvorfor skal det legges en strategi for deres tilgang til de offentlige markedene? De har jo dessuten muligheter for å inngå som underleverandører tikl de store.
Tankevekkende
Dette er tankevekkende. Det er lett å få den kjetterske tanke at dette er et produkt av politisk sjarmoffensiv, lobbyorganisasjonenes gode arbeid på vegne av noen som ikke har vunnet kontrakter og en tro for at de små er «uskyldsrene» i motsetning til de store, skumle. Vi hører allerede protester og ropene «nei, nei …».
At såpass mange får kontrakter må bety at anskaffelsesreglene ikke er like vanskelig for alle. Likeledes må det bety at innkjøpere land og stand rundt dels har egnede kontrakter for de minste, dels forstår hva denne bedriftsgruppen betyr for f.eks. lokalsamfunn. At noen synes reglene er kompliserte, at alle blir skuffete når de taper og at noen finner grunn til å hisse opp lobbyorganisasjonene av den grunn, er name of the game.
Et unntak som det er verd å merke seg her, er at det finnes bedrifter med innovative løsninger eller vilje til å utvikle slike som ikke får kontrakter fordi det offentlige er vettskremt for at prosjektet slår feil – og tør da ikke ta den risikoen som kan være nødvendig om vi skal få opp konkurransekraftige bedrifter.
Hva gjør næringslivets organisasjoner?
På den annen side: De minste bedriftene betaler i dyre dommer til de interesseorganisasjonene de er medlem av. Og ingen er mer hissig i å organisere seg enn bedriftsledere. På den måten skaffer de seg nettverk og markedskunnskap. Da vil det være naturlig at disse organisasjonene, nettverkene, næringsforeningene etc. organiserer seg med spesialtilbud for å legge til rette for sine mindre medlemmer. De driver jo med mye aktivitet, så spørsmålet er vel å prioritere. Medlemmer av slike organisasjoner blir «evig din» hvis forholdene legges til rette for dem.
Men det er lettere å rope på det offentlige. Det er fast regel i næringslivet i et samfunn som er så tett sammenvevet som Norge. Hva resultatet blir av regjeringens SMB-strategi? Meget lave odds for intet.
Be the first to comment
on "Om SMB-strategi og keiserens nye klær"