Om en måned ser vi om regjeringen vil kutte i innovasjons-risikoen

12.oktober legger regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2018. Er det da med en risikoordning som sikrer mer satsing på bruk av offentlige anskaffelser til å fremme innovasjon? Det er ett av de nødvendige grep dersom dette verktøyet skal ta sin ledende rolle i arbeidet med ett av de viktigste elementene i omstillingen av Norge. Både ledere i offentlig sektor skal kunne senke sine høye skuldre for å satse på innovative anskaffelser, og skeptiske leverandører bør få lavere terskel for å bidra i konkurransene. Kostnadene ved å mislykkes eller ikke få noe stort marked er stikkord.

Vi bruker månedsvis i forkant av anskaffelsene på dialog med markedet, sa prosjektleder Lars Fabricius til oss tidligere denne uken. Hans ansvar er innovative anskaffelser for utslippsfrie ferger og hurtigbåter i Sør-Trøndelag.

Han peker på noe av kjernen i utvikling av nye, innovative produkter. I det private er det tett og langvarig kontakt mellom oppdragsgiver og oppdragstaker – om vi kan kalle en partner det. I det offentlige er det mer krevende å knytte seg så tett til enkelte leverandører, selv om selvfølgelig den nye prosedyren, innovasjonspartnerskap, er et skritt i en slik retning.

Innovasjon lovprises av myndighetene, det er sentralt i den omstillingen som trengs i en verden i løpende endring. Mange aktører bidrar – forskning, oppdragsgivere, leverandører og myndigheter med klare signaler. Imidlertid koker det hele ned til begrepet marked. Det hjelper ikke hvor kløktige hjerner man har om resultatet av tenkningen og utviklingen ikke lar seg kommersialisere.

Offentlige anskaffelser viktig

Blant mange virkemidler for å hjelpe frem de nye produktene, er offentlige anskaffelser. En oppdragsgiver som tar risikoen med å satse på noe nytt, som spør ut i markedet at han vil ha utslippsfrie byggeplasser eller ferger, eller rett og slett noe å sitte på rundt et møtebord. Uten selv å begi seg inn på å beskrive etterspørselen ned i hver minste spikerstørrelse. Tilsvarende for tjenester, og ikke minst innovasjoner som endrer tjenesteinnhold fordi vareprodukter overtar de mer standardiserte oppgavene.

Ikke alt er på plass her hjemme for å lykkes 100% med den innovative satsingen. Det ene er den stadig tilbakevendende risikovegringen blant ledere i offentlig sektor – med enkelte meget hederlige unntak. Satsing på innovasjon kan gå galt, og det har økonomiske, omdømme- og karrieremessige konsekvenser. Slikt frykter man. Naturligvis. Da er det tryggere å oppdatere konkurransegrunnlaget for fire år siden, der detaljene preger forespørselen.

Risikoordning i statsbudsjettet

Her regner vi med at regjeringen kanskje allerede i statsbudsjett-forslaget om få uker kommer med en ordning som gjør at innovasjons-satsingen ikke fortoner seg like skremmende.

I bedriftene som gjerne vil vise fram sin kompetanse, foregår i mange tilfeller en kontinuerlig innovasjon. Det er nødvendig for å holde tritt med markedet, eller aller helst øke sin andel av det. Og mange av dem tar gjerne utfordringen når det offentlige kaller. Et offentlig marked i milliardklassen frister. Men det hjelper ikke om bare en etat eller kommune jakter på de nye løsningene. Så lenge hver og en av de offentlige oppdragsgivere skal ha proprietære løsninger eller tilpasninger til eksisterende, oppstår en utfordring som krever mye av en leverandør. Og det er ikke sikkert at den leverandøren som vinner hos en etat også vinner konkurransen hos naboetaten.

Ikke bare kan dette være prisdrivende for det offentlige ved at man ikke kan samle seg om en eller noen få felles løsninger. Se bare på bussbransjen, der hver oppdragsgiver i det offentlige vil ha sine tilpasninger av standardmateriellet. Kanskje er det innovative løsninger den enkelte av dem har, men forvaltningen av den eventuelle innovasjonen har hittil ikke vært mye å skryte av.

De som avstår

En kanskje større bekymring er at enkelte aktører avstår fra å delta i offentlige konkurranser. Noen har deltatt og tapt, og syntes dette har vært så problematisk at de heretter avstår. Noen sier at de har gitt sine ideer uten å få noe igjen. For mange er det prosessene som er for langdryge, for mye byråkrati og – målt i forhold til mulighetene for å tjene penger (det er faktisk nødvendig) – for store, usikre investeringer i prosess og produkt.

I et lite land som Norge er dette bekymringsfullt. Konkurransene kan bli for smale. Vårt inntrykk er at det i dag stort sett ikke er slik, men faresignalene er der. Hva som skjer på innovasjonsfronten under de nye terskelverdiene er det vel knapt noen som har oversikt over. Dessuten er tiden preget av at for mange utenlandske innslag i innovasjon her på berget ikke uten videre er av det gode. Det handler om norske arbeidsplasser.

Men, fortvil ikke, Nasjonalt program for leverandørutvikling bidrar med sin virksomhet til å endre holdninger, rette søkelyset mot viktige sider av innovativ virksomhet, motiverer, sprer kunnskap osv. Det er svært verdifull å ha misjonærer. Åpenbart gjør programmet en bedre holdningsjobb enn Olav den Hellige i sitt kall for innføring av kristendommen her til lands. Og, ikke minst, programmet har lært offentlige virksomheter at det hverken er farlig eller regelstridig å utvikle en god markedsdialog før konkurransen settes i gang. Som Lars Fabricius & Co. i Sør-Trøndelag ser nytten av på klima- og miljøfeltet.