Må private, kommersielle velferdsleverandører få godkjent-stempel først?

(En Anbud365-kommentar) Det er en skjebnetid for private, kommersielle leverandører i velferdssektoren. Debatten minner mye om tilsvarende i Sverige for noen år siden. Spørsmålet om gevinsttak var på tale der, men det endte med en godkjennelsesordning. For å bli godkjent må ledelse og/eller eiere i de aktuelle virksomhetene kort og enkelt sagt forstå hva de driver med, hvor de driver og hva som følger av behov for ansvar og kompetanse i den forbindelse. Lykkes man ikke å kvalifisere seg, overtar kommunen driften av den tjenesten det gjelder, umiddelbart.

Det stunder til kommune- og fylkestingsvalg. Vi skal ikke hverken si eller mene noe om den arenaen. Likevel: En av de aktuelle problemstillingene dreier seg om bruk av private leverandører i helse- og omsorgstjenesten. Her er både ideelle og kommersielle, men, så vidt vi forstår, er det først og fremst de kommersielle som er tema.

Når det gjelder de ideelle, ventes en forskrift etter hvert fra Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Her avventes først avklaring i en ESA-sak som gjelder Oslo og Bergen, der konkurransene var reservert ideelle aktører, ifølge statssekretær Magnus Thue i NFD til Anbud365 i mai i år.

Oppgavene i helse og omsorgsektoren er betydelige og viktige. Det kan dreie seg om å skaffe best mulig kompetanse, en tilgang kommunen kanskje ikke har blant egne ansatte. En annen utfordring har vi sett i etablering av full barnehagedekning. Ettersom kommunal kapasitet ikke er like god overalt, var det nødvendig å benytte seg av private tilbud. Vi tar også med oss at med økende alder, blir det flere personer som trenger hjelp av et eller annet slag – og «de grå panterne» blant oss blir dessuten så tallrike at behovet for sykehjem, omsorgsboliger etc. ikke – etter hvert – kan dekkes av offentlig innsats alene.

Konkurranse skjerper

Noen mener også at konkurranse – egenregien kontra den konkurranseutsatte – skjerper kvalitet på tilbudet. Det forutsetter vel at egenregien også får være med å konkurrere, og da støter man lett på dette med «tette vegger» mellom brukere og de som lager og vurderer tilbud.

Som i all annen anbudsvirksomhet er det debatt om omfanget av kriteriene kvalitet og pris. Alle, enten de er offentlige eller private innenfor dette feltet, bidrar med kvalitet så langt det er mulig. Spørsmålet er hva som står i konkurransegrunnlaget, hva de spesifikasjonene som stilles opp, skal prises til. Man kan selvsagt la pris være det dominerende dersom spesifikasjonene sikrer ønsket kvalitet.

I Sverige har man over tid benyttet en ordning der oppdragsgiver sier at tjenesten skal koste så og så, kom med deres forslag til hvordan dere best mulig vil løse oppgaven innenfor den rammen. Da er spesifikasjonen utelukkende siktet inn mot kvalitet.

Minner om Sverige

Debatten her hjemme i forbindelse med det kommende valget er mye ideologisk basert, og den minner mye om den debatten som raste i Sverige for noen år tilbake. Et utvalg ledet av tidligere kommunalråd i Malmø, Ilmar Reepalu, foreslo gevinstbegrensning for private velferdsforetak. Her var det skissert en modell for beregning av omfanget av lovlig gevinst for de private, kommersielle som driver i velferdssektoren. Også andre krav, bl.a. til ledelsen, fremgikk av innstillingen.

Regjeringen fulgte opp Reepalu-innstillingen i sitt forslag til Riksdagen – uten å lykkes å få et flertall der. I stedet er det innført en godkjennelsesordning, der de som ønsker å være leverandør til denne sektoren, må la seg kvalifisere.

I korte trekk går dette «nåløyet» ut på at private virksomheter må bli godkjent av IVO (Inspektionen för vård og omsorg) før de kan bli akseptert som tilbydere i offentlige anbudskonkurranser om velferdsoppgaver. Dette er krav de må oppfylle i tillegg til de krav som den enkelte kommunen måtte stille i konkrete konkurranser.

Bedømme innsikt hos eiere og/eller ledelse

Poenget er å bedømme innsikt hos eiere og/eller ledelse, dvs. eiere, styrerepresentanter og varamenn til styret. IVO skal vurdere om det i virksomheten finnes den innsikten som kreves etter de nye reglene. De som søker skal oppgi hvordan den har skaffet seg innsikt i økonomi, arbeidsrett og de regler som gjelder for det offentlige området de ønsker å konkurrere innenfor. De nye reglene dreier seg om å hindre at offentlige penger flyttes ut av virksomheten ved salg, utbytter etc. i stedet for å pløye overskudd tilbake i virksomheten. Det gjelder også lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte mv.

Det koster penger å få en slik tillatelse. Avgiften for søknad fra en nykommer i markedet er satt til 30 000 kroner, en endringssøknad 21 000 kroner.

Dersom et privat foretak nektes tillatelse er det kommunen som skal ta over driften. Det kan nok bli krevende for en kommune å ta over en virksomhet med f.eks. 60-70 beboere fra en dag til en annen.

Blir dette løsningen i Norge også?