Hurra for Anskaffelsesakademiet – viktig bidrag til god samfunnsutvikling

(En Anbud365-kommentar) Et av de viktigste og mest gledelige signalene på lang tid for de mange offentlige innkjøperne – og for samfunnet som helhet, er avtalen om å etablere Anskaffelsesakademiet. Dermed har et av de mest presserende behov på feltet fått sitt symbol, som over tid kan utvikle seg til en investering av svært god lønnsomhet. Men, «å klippe snorer» er noe av de artigste samfunnstopper vet. Nå skal man ta fatt på den konkrete materialiseringen av dette akademiske tilbudet. Det er ofte noe annet. Vi går en spennende, forventningsfylt og nervepirrende tid i møte.

Det var på sin plass at man på Difis anskaffelseskonferanse, i nærvær av nærmere 900 i salen, gjorde et stort nummer av signeringen av avtalen om Anskaffelsesakademiet. Det skal bli et studietilbud, neppe samlet i et eller annet stort hus, men utviklet i samarbeid mellom en rekke velrennomerte utdanningsinstitusjoner. Og det skal bli forskning, doktorstipendiater kommer.

Etableringen betyr et løft for innkjøpsfaget, som nå får sin akademiske forankring på plass. Det er pussig og tankevekkende å skrive at folk som til sammen forvalter nærmere 500 milliarder kroner endelig skal få systematisk akademisk tilfang. Vi skal ikke gå nærmere inn på hvorfor situasjonen er slik, at anerkjennelsen ikke har vært større, men rett og slett slå fast at det var på tide at Anskaffelsesakademiet ble etablert.

Vil betale seg

Etter hvert bør dette bety bedre innkjøp, høyere kvalitet til bedre priser med rett samfunnsinnretning. Investeringen knyttet til Anskaffelsesakademiet kommer, rett tilrettelagt, til å betale seg. Den er i høyeste grad av samfunnsmessig og – økonomisk betydning. Kanskje i langt større grad enn hva man kan si om opptil flere andre tilbud på akademisk nivå.

Det er ikke så veldig mange årene siden mange innkjøpere gledet seg til å sette seg ved et forhandlingsbord og se hva de kunne få en potensiell leverandør med på. I så måte kunne de ha et visst slektskap til tarifforhandlere. Øvelsen var en kunst. Da var det ikke så mange strategiske vurderinger ute og gikk. Fikk man opp kvaliteten/antallet og prisen ned, var man i mål.

Satsing i system

Da var ikke innovasjon, samfunnsmessige hensyn osv. inne i bildet. Mye av dette ble tidligere kalt ikke-innkjøpsfaglige hensyn og således noe en innkjøper med respekt for seg selv, ikke grep fatt i. Men nettopp de endrede forutsetningene er med å betinge en annen og bedre bakgrunn for de som skal stå for praktisering av innkjøpsfaget. Mange nye er kommet til, mange av disse godt skolerte, og mange er de virksomhetene som bevisst satser på å holde sine folk oppdaterte og kompetente. Med Anskaffelsesakademiet er det forventninger til at slik satsing kommer i system.

Også kravet til digitalisering gjør at innkjøpspraksis endrer seg. Det bør bli mer tid og grundighet til strategiske overveielser og kjøp. Forventningene fra samfunnet til hva offentlige virksomheter gjennom sin bruk av nær 500 milliarder årlig til innkjøp skal gi av resultater, har økt og økt de senere årene. Det ser man ikke minst gjennom Stortingets engasjement.

Vil ta noen tid

Det vil selvsagt ta tid før Anskaffelsesakademiet er fullt ut etablert og har funnet sin form. Det er i gang et utrettelig arbeid fra ildsjeler innenfor akademia og en forløper har vært drevet i noen tid. Erfaringer er kommet, og er noe å bygge på. På Anskaffelseskonferansen fikk vi se at en rekke samfunnsstøtter gav sine signaturer på avtalen. Det lover godt. La det bare ikke bli med gledesrusen som knytter seg til etablering av noe stort. At Sykehusinnkjøp, den eneste av signatarene som driver med praktisk innkjøp, tiltrådte etableringsavtalen skal vi glede oss over. Snakk om noen som går foran og viser vei!

Det er således med de beste forutsetninger Anskaffelsesakademiets drivere kan legge i vei. Tilbud skal legges opp for hele spekteret av innkjøpermiljø i det offentlige, det skal være ressurser og det skal finnes ledere i virksomhetene som på sine budsjetter investerer i økt innkjøpskompetanse. For leverandør-representanter som mektige NHO og Virke påhviler det her et særlig ansvar. Ikke få ganger har man krevet økt kompetanse ved anskaffelser og klaget på hva man har opplevet av innkjøpere. Nå har de sjansen til langsomt å arbeide seg inn i mer akseptabelt farvann. Skuffede leverandører kommer man imidlertid aldri utenom. Når man taper en konkurranse er det, som i fotball, ikke sjelden at det er dommeren det er noe feil med. Vinner man, er dommeren gjerne helt fin eller gjorde feil man gjerne godtar.

Igjen, lederforankring …

Vi var ovenfor så vidt innom lederne i offentlige virksomheter. De er løpende et tema i debatten om innkjøperes plass og nytte. Fortsatt er det mange som klager over manglende lederforankring og – interesse for hva de gjør, selv om 60-70% av virksomhetens budsjett ofte går med til innkjøp. Vil innkjøperne i slike virksomheter, som virkelig trenger det, ha noen sjanse til å få ressurser og tid til å avlegge Anskaffelsesakademiet en studieperiode? Vil deres leder prioritere penger og tid til å satse på noe som ikke ligger ham/hun nær? Vi så et illevarslende uttrykk da mange måtte innkjøpere trekke seg fra å delta på et tilbud som forløperen til Anskaffelsesakademiet hadde for en tid tilbake. Houston, vi har en utfordring!