Grønne anskaffelser kan gi suksess, men veien frem er tornefull

(En Anbud365-kommentar) Det er ingen tvil om at offentlige anskaffelser kan bidra til reduksjon av klimautslipp i størrelsesorden f.eks. 70%. Men veien frem er tornefull, ja, så tornefull at det er grunn for å minne om en rekke av de barrierene som finnes: Tåler man den nødvendige sentralisering av anskaffelsene som skal til, er det ok at alle får plikt til å bruke de samme standardkravene, hvor mange politiske kameler må svelges, og hva med den kompetansen og kapasiteten som mangler – og den risiko som tas? Kanskje trives grønne innkjøp best som delmoment i en samlet strategi og ikke på egenhånd.

Det er kommet en rapport som har ført til begeistrede oppslag: «Grønnere innkjøp kan redusere utslipp med 70 prosent». Difi, Bergensavisen og Dagens Perspektiv er blant dem som har meldt dette på bakgrunn av rapporten «Gevinstanalyser av grønne anskaffelser». Analysene og rapporten er utført av Oslo Economics i samarbeid med CICERO og Inventura. Oppdragsgivere er Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) og Miljødirektoratet. Vi omtalte den tidlig i inneværende uke, da med en noe mer kritisk overskrift: «Grønne anskaffelser gir gevinster, men er kanskje ikke rette verktøy». I sin omtale er CICERO inne på det samme.

Det er ingen tvil om at «grønnere innkjøp» kan bidra til klimagevinster, og regnestykkene i rapporten indikerer mulige 70%. Det er imidlertid viktig å studere premissene. I to av de ti eksemplene som analysene i rapporten presenterer, Postens kjøretøyanskaffelser og Ullerntunet helsehus, bidro et grønt fokus til å finne miljøvennlige løsninger som også var kostnadsbesparende. Rapportskriverne fortsetter: I Postens tilfelle kan dette i stor grad forklares med at Posten har hatt en helhetlig tilnærming til postdistribusjon der kunnskap om kjøretøyteknologi og utviklingssamarbeid med leverandørmarkedet er blitt brukt, ved siden av helhetlige organisasjonsmessige grep, for å bedre effektiviteten i en tid med fallende portoinntekter. Anskaffelsene av kjøretøy er ikke overlatt til innkjøpsavdelingen alene, men sett i en større sammenheng med personalkostnader og ruteplanlegging.

Åtte av ti ikke kostnadsbesparende

Åtte av de ti eksemplene var altså ikke kostnadsbesparende. I ett av disse eksemplene var 40% av denne merkostnaden bestod av ekstra transaksjonskostnader, som i stor grad skyldes at oppdragsgiver manglet erfaring med elektriske varebiler, som de nå har. Ved en senere anskaffelse i Sarpsborg, eller i en kommune som bygger på Sarpsborgs erfaringer, ville merkostnaden trolig kunne nær halveres.

To poenger her – det ene er det som oppdragsgivere ved sine innkjøpere har ropt om i en årrekke, nemlig usikkerhet om hva de kan kreve og på hvilken måte. Derfor har ikke bruken av offentlige anskaffelser som verktøy for bedre miljø og klima tatt av i særlig grad. Difi har levert og kommer til å levere gode veiledninger til hjelp, og noen offentlige virksomheter går ut i front og skaper dermed noe å lære av. Men det er også mange andre formål offentlige anskaffelser skal ivareta – kompetanse og kapasitet står sentralt i ambisjonen om å lykkes.

Poeng nr. 2: Og transaksjonskostnadene ved anskaffelser i Norge er for øvrig stadig høye. Dessuten, gjør de noe feil, kommer jo Kofa og tar dem. Begge deler gjør at mange virksomhetsledere vil søke mot det trygge og vante.

Må være et marked

En annen viktig betraktning i rapporten er om kostnadene med de miljøvennlige løsningene vil falle nok til at grønne anskaffelser vil vise seg å være effektive for å nå miljømål, sammenlignet med alternative typer tiltak. Det vil, heter det, vise seg først om mange år. En sentral forutsetning er at de nye teknologiene faktisk blir utbredt på sikt. Derfor er det viktig at kommunene vurderer potensialet for utbredelse før de anskaffer ny teknologi, og at det arbeides aktivt for å spre kunnskap om tilgjengelig teknologi og de positive virkningene teknologien kan gi. Den beste kostnadsutviklingen kan i utgangspunktet ventes å oppstå for teknologier som er i sterk vekst internasjonalt, eksempelvis batteri/elbil-teknologi.

I noen få tilfeller ser vi at mange kommuner går sammen om innovative anskaffelser. Vi regner med at alle innkjøpssamarbeidene bidrar til markeder for miljøvennlige produkter. Det ligger jo i dagen at det er lite interessant for bedrifter å møte på en serie markedsdialog-møter som det dels ikke blir noe konkret ut av eller som arrangeres av en mindre kommune som ikke har vurdert om det er markedspotensial ut over seg selv.

«Kommunenes innkjøpssenter»?

Samtidig kjøper det offentlige veldig mye av samme slag. Statens innkjøpssenter er en god ide på statlig hold – en samlet innsats for å nå de målene som Stortinget har satt seg via offentlige anskaffelser. Et «Kommunenes innkjøpssenter» ville bidra godt til det samme.

Slik organisering ville imøtekomme innovasjon, miljø, arbeidslivskrim, etikk og alt det andre som kreves. Men den politiker som tar til orde for noe slikt, søker sin egen politisk død. Slik sett er det nok mye lettere å flytte Dovre.

Det er da standardiseringen peker seg ut som en vei frem mot de ambisiøse målene, men så er det distrikts- og lokalpolitikken, hensynet til SMB og selvråderetten, må tru.