Vranglære om miljømerker og deklarasjoner?

Anita Winsnes, direktør i Miljømerking Norge 

Miljømerking blir beskyldt for vranglære av Egil Sundet i Norsk Industri, som kommer med en rekke påstander som krever oppklaring.

 Sundet påstår at Miljømerking Norge, som forvalter de offisielle miljømerkene Svanemerket og EU Ecolabel i Norge, «bruker alle tilgjengelige midler for å undergrave andre ordninger enn sine egne». Vi skulle gjerne vært debatten foruten, men når det kommer feilaktige opplysninger om oss, regelverk og ordningene vi representerer, er vi nødt til å svare og korrigere.   

Informasjon, ikke vranglære 

Sundet hevder at Miljømerking Norge driver med «skuffende vranglære». Vi kan ikke finne noen konkrete henvisninger til hva som skulle være feil i vår tekst, men vi ser at hovedbudskapet fra Sundet er at EPD bør likestilles med miljømerker type 1 som Svanemerket og EU Ecolabel i offentlige anbud. Selv om NHO og Norsk industri gjentar dette kan vi ikke se hvordan vi kan veilede offentlige innkjøpere til å vurdere EPD som tilsvarende type 1 miljømerker. Det vil være å feilinformere og det ville være i strid med innkjøpsregelverket. Som vi påpekte i vårt første innlegg er deklarasjonen EPD i henhold til internasjonale standarder kategorisk forskjellig fra type 1 miljømerker som Svanemerket.

Grønne innkjøp i praksis 

Vi er enig med Sundet i at det er mange merker og andre ordninger og organisasjoner som bidrar på ulike måter til mindre miljøbelastning og mer bærekraftig produksjon. EPD har for eksempel vist seg svært nyttig når en leverandør skal bedrive produktutvikling på miljø, ved at man enkelt ser hvordan endringer i materialvalg, design og tekniske løsninger påvirker den totale miljøbelastningen til produktet.

I en innkjøpssituasjon er utfordringen med EPD at den ikke i seg selv er et bevis for høy miljøprestasjon. Det er også svært krevende å vurdere hva den faktisk forteller om miljøprestasjon, er den lav eller er den høy? Dette kompliseres ytterligere av at forutsetninger tatt i utarbeidelsen av én EPD kan være annerledes enn de satt i en annen. Dette kan gi store utslag på sluttresultatene uten at det nødvendigvis er lett synlig for en innkjøper. Derfor kan selv det å sammenligne to produkter med EPD være en svært krevende øvelse: For å få et få et objektivt sammenligningsgrunnlag må man først identifisere forutsetningene som er tatt, og så veie disse opp mot hverandre.   

Miljømerking Norge – en korrupt profittmaskin? 

Leser man innlegget til Sundet sitter man igjen med inntrykk av at Miljømerking Norge er en korrupt profittmaskin. Sundet skriver «I tillegg til å forvalte en miljømerkeordning, rådgir stiftelsen også offentlige og private innkjøpere. Uten blygsel for dobbeltrollen hevder de at all annen miljødokumentasjon er lite eller ingenting verdt, mens ordningen de selv forvalter og selger med store inntekter er «gullstandarden».»

Sundet påstår altså at vi har store inntekter og insinuerer at vi er drevet av profittmotiv. Miljømerking Norge er en non-profit stiftelse opprettet av Stortinget i 1989 på anbefaling fra nordiske forbrukerministre for å gjøre det enkelt for store og små innkjøpere å gjøre gode miljøvalg. Verktøyene er de offisielle miljømerkene; det nordiske Svanemerket og det europeiske EU Ecolabel. Eventuelt overskudd går direkte inn i det omfattende miljøarbeidet stiftelsen er satt til å drive. Finansieringen er todelt ved en post over statsbudsjettet og resterende fra lisens- og søknadsavgifter som betales av lisenssøker og lisensinnehaver. Ved utgangen av 2016 var det 15 339 svanemerkede varer og tjenester på det norske markedet fordelt på 746 lisenser innenfor mer enn 200 produkt-typer. Inntektene i 2016 fra Svanemerkets avgifter var på 16,6 millioner. Disse pengene går med til å drifte en organisasjon med 30 ansatte som driver med kriterieutvikling, søknadsbehandling, administrasjon, kontrollbesøk og kommunikasjon, samt altså veiledning av innkjøpere. 

Dobbeltrolle 

Sundet sår mistanke om den rollen Miljømerking har som rådgiver overfor innkjøpere gjennom Nettverk for miljømerkede innkjøp, og påstår vi mener andre merkeordninger bør gis liten eller ingen uttelling. Miljømerking er opprettet av myndighetene med uttalt miljømål. Et av våre formål er å gjøre det enkelt for innkjøpere å gjøre gode miljøvalg, derfor har det vært naturlig for Miljømerking å veilede innkjøpere for å gjøre grønne innkjøp enklere. Advokatfirmaet DLA Piper har gjort en juridisk vurdering av denne rådgivningen og har konkludert med at Miljømerking er habile til å bistå offentlige virksomheter ved gjennomføring av anbudskonkurranser.

Miljømerking Norge har i mange år gitt råd til innkjøpere og bistått ved evaluering av miljødokumentasjon. Dette har vi gjort fordi denne tjenesten er sterkt etterspurt, og fordi ingen andre gjør det. Miljømerking har gjennom Nettverk for miljømerkede innkjøp bistått ved et tyvetalls store møbelanbud de siste syv årene, men ingen av de innkjøpere som har benyttet seg av tilbudet har blitt klaget inn til eller felt i KOFA.

Det er avgjørende viktig i denne sammenheng at all likeverdig miljødokumentasjon gis lik uttelling. I rådene vi gir for møbler gis derfor uttelling til type 1 miljømerkene Svanemerket, EU Ecolabel, Blå Engel og tilsvarende merkeordninger. Vi gir også uttelling til råvaremerkene FSC og PEFC, men siden disse bare omfatter en del av livssyklusen, vurderer vi de ikke som tilsvarende et miljømerke type 1.  EPD er ikke et miljømerke, Norsk Møbelfakta kan lede fram til en EPD eller et Svanemerke, men er heller ikke et merke. Miljøfyrtårn er et ypperlig miljøstyringssystem, men kan ikke benyttes som tildelingskriterium eller kravspesifikasjon på møbler. Derimot kan Miljøfyrtårn og de andre miljøstyringssystemene ISO 14001 og EMAS med fordel benyttes som kvalifikasjonskrav til leverandøren av møblene. 

Iboende miljøinnovasjon 

Sundet problematiser også at Svanemerket er «binomisk» og stiller spørsmål om «hvilke incentiver har en produsent for å gå lenger enn minstekravene til Svanemerket?». Svanemerket stiller noen av verdens strengeste miljøkrav. Det er korrekt at Svanemerkets krav er like og må oppfylles uansett land og produsent. Det er også derfor det er et enkelt verktøy å forholde seg til for innkjøpere. Men selv om Svanemerkets krav er absolutte, er de ikke statiske. Miljømerking evaluerer sine krav jevnlig å sikre at nivået på kravene er slik at bare de miljømessig beste produktene på det nordiske markedet kan bli svanemerket. I dette ligger en iboende miljøinnovasjon. For å fortsette å være svanemerket over tid, vil en produsent måtte oppfylle reviderte krav som sikrer høyere miljøprestasjon. Hvis Norsk Industri mener det er rom for videre innstramminger, oppfordrer vi til å gi innspill i de åpne høringene som finner sted hver gang vi reviderer noen av våre kriterier.

Møbelindustrien og globale markeder

Sundet snakker med rette om norske bedrifters interesser på et globalt marked. Han fremhever EPD som en «kjent internasjonal standard» og at bruken av slike standarder er «viktig både for konkurranseevnen, og dermed muligheten til å generere inntekter til landet, og for merkevaren Norge». Norsk møbelindustri er av topp 10 eksportører til EU. Vi vil ikke trekke det så langt som at type 1 miljømerker er viktig for «merkevaren Norge», men vil trekke fram at europeisk innkjøpsregelverk og annen veiledning fra EU-kommisjonen gjennomgående nevner miljømerker type 1 som en god måte å dokumentere oppfyllelse av omfattende miljøkriterier innen offentlig innkjøp. Dette gjelder både i innkjøpsveiledning generelt, og på møbler spesielt. Miljødeklarasjoner tilsvarende ISO 14025 (eksempelvis EPD) er ikke nevnt.

Vi stiller derfor spørsmål til hvordan Norsk Industri kan mene EPD er et bedre verktøy for å sikre norske eksportinteresser på et internasjonalt marked, og antydningen om at miljømerker type 1 ikke gir mening i utenlandske markeder. Type 1 miljømerker er utbredt og anerkjent over store deler av verden. Global Ecolabeling Network (GEN), samarbeidsorganisasjonen for type 1 miljømerker, kan vise til økende bruk av miljømerker type 1 også i asiatiske land. Kina har for eksempel oppnådd store resultater med sitt miljømerke og Japan benytter miljømerker aktivt i offentlige innkjøp. EU har EU-Ecolabel, Tyskland der Blaue Ängel, USA Green Seal etc. Også i privat sektor er det flere selskaper som etterspør miljømerkede produkter. Google, en av støttemedlemmene i GEN, er et eksempel på et større globalt selskap som oppfordrer sine kontorer til å velge miljømerkede produkter. 

Fremover

I fremtiden håper vi, i likhet med Egil Sundet i Norsk Industri, på en bedre utnyttelse av styrkene i både miljømerke og miljødeklarasjoner. Informasjonen som ligger i EPD’er og ikke minst i analysene som ligger til grunn for konklusjonene i en EPD vil være nyttig i utvikling av miljømerkingskrav. Informasjonen som ligger til grunn for utvikling av miljømerkingskrav og i søknader om miljømerking kan vise seg nyttig i utvikling av fremtidens EPD’er. Dette forutsetter selvfølgelig at produsentene er villige til å dele denne informasjonen med andre.