De er så lei av dårlig fagkompetanse og «laveste pris» at de ofte lar være å delta i offentlige anbudskonkurranser. Vi er ofte oppgitt, og vår bekymring gjelder både store og små offentlige virksomheter, sier adm. dir. Tore Nergaard i Smartcom:tv.
Smartcom:tv bidrar til bedre kommunikasjon gjennom bruk av levende lyd og bilde på nett, som f.eks. i forbindelse med kurs, konferanser, interne nyhetssendinger, informasjons- og rekrutteringsfilmer, intervjuer og reportasjefilming og markedskommunikasjon. Selskapet tilbyr en helhetlig tilnærming – hele verdikjeden fra strategisk rådgivning via produksjon til teknisk plattform og streamingtjenester.
En rekke av kundene er hjemmehørende i offentlig sektor: Norges Bank, Statoil, Difi, Statnett og Universitetssykehuset i Oslo. Det innebærer erfaringer fra deltakelse i offentlige anbudskonkurranser. Adm. dir. Nergaard har blandede erfaringer:
Svak fagkompetanse
– Offentlige innkjøpere kan stort sett regelverk, prosedyrer o.l. Men kompetansen de har å trekke på når det gjelder innholdet virksomheten skal kjøpe, er ofte svært svak og mangelfull. I flere tilfeller er det av den grunn slik at de kjøper noe de egentlig ikke har bedt om, men likevel påstår at de har kjøpt det de ønsket. De har ofte så konkrete krav at det ikke gir rom for å tilby det løsningsforslaget vi mener er det beste. Og ofte er de tekniske kravene mangelfulle og gått ut på dato.
Han fremholder at også «nabobransjer» som reklame og kommunikasjon opplever mye av det samme. Han sitter dessuten med en følelse av at virksomhetene heller ikke satser maksimalt på å få opp den kompetansen som trengs fordi anskaffelsene beløpsmessige ikke er av de største.
Vil ikke være med
Kompetansesvikten og den hyppige bruken av tildelingskriteriet «laveste pris» gjør at Smartcom:tv avstår fra mange anbudskonkurranser. De finner ikke mening i å delta.
– Vanlige anbudskonkurranser deltar vi stort sett ikke i, fordi vi der ikke får mulighet til å forklare vårt tilbud til kunden. Da blir det lett misforståelser fordi det ikke er lett å kommunisere et tilbud presist skriftlig til en mottaker uten den nødvendige fagkompetansen. Når vi deltar, er det gjerne i konkurranser med forhandlinger, fordi vi der får anledning til å sikre at kunden forstår og kan forhandle om kjøp ut fra felles oppfatning – så langt mulig, sier Nergaard.
Slik bør det være …
På spørsmål om hvordan tingenes tilstand burde være, svarer han:
– Vi vil ikke være med hvis tildelingskriteriet er 60% pris/40% kvalitet, heller ikke 50–50. Pris 30–40% og konkrete, entydige kvalitetskriterier derimot kan være interessant. Men da må også utregningsmåten for kvalitetskriteriene være egnet for oss til å forstå, enten det er poeng, prosent e.l.
Eksempler på ønskede kvalitetskriterier fra Nergaards side er f.eks. referanser, leveringssikkerhet og leveransevilkår.
Jeg tror at det at denne oppfattelsen gjelder flere bransjer, spesielt til de aktører som ikke går seirende ut av anbudskonkurransen.
Jeg mener på generelt grunnlag at ansvaret ligger på begge sider. Innkjøper kan invitere til dialogmøter, 1 til 1 møter og eller gjennomføre en RFI før selve anbudskonkurransen for å skaffe seg kompetanse og kunnskap innen gjeldende anskaffelse.
Det er lov å snakke sammen, uten at leverandørene skal være engstelige for å bli avvist i selve konkurransen.
Leverandørene må også være pro-aktive, ut å til potensielle og eksisterende kunder å informere om utviklingen, trender og nyhetene i sin bransje. Det er dere som skal være ekspertene. Et tips er å fortelle hva den innovative løsningen kan hjelpe kunden med, ikke bare si at «jeg har et fantastisk produkt», da er faren for at du ikke får aksept for møte. Denne dialogen må starte god tid før selve anbudet er publisert. Det finnes systemer i dag hvordan dere kan få informasjon om forventet utløpsdato av rammeavtaler.
Men leverandørene må også se seg selv i «speilet» hvordan gjennomfører dere selv deres anskaffelser? Har dere transparente anskaffelsesystemer? Kan dere fremlegge en form for anskaffelsesprotokoll over deres underleverandører, hvis kunden spør om det? Og ja, det finnes enkle systemer for dette i dag, som er meget enkelt å ta i bruk.
Blant de snart 150 anskaffelsene vi har gjennomført finner jeg bare to anskaffelser som ble avgjort på laveste pris. I alle de andre er det en kombinasjon av pris og andre kriterier, eksempelvis løsning, tilbudt kompetanse, kvalitet, tilbudt produkt, miljø, osv, osv.
Som innkjøper mener jeg at dette handler om å vise frem mulighetene internt hos de som definerer behovet. Hvis du forklarer litt, vil de fleste komme opp med andre kriterier enn pris som er vel så viktige. Men det er så “trygt” å hjemme seg bak pris – for det er så mye enklere å si til en leverandør: “nei, du skjønner – løsningen din var kjempefin den, men du var nok litt for dyr”.
Jeg vil støtte Ole Henrik her: Rutinerte innkjøpere vet at lavest pris ofte betyr at tilbyder has misforstått kompleksiteten i oppdraget. Eventuelt at tilbyder baserer seg på at endringsordrene som naturlig kommer skal overprises.