Konkurranse på like vilkår – eller etter kannibal–metoden?

(En Anbud365–kommentar) Mens det offentlige hyller og stimulerer til bruk av konkurranse på like vilkår for å forvalte fellesskapets midler best mulig, er noen næringsdrivende mer opptatt med å kvitte seg med brysomme konkurrenter. Bruk av strategisk prising og oppkjøp med skroting av den oppkjøpte konkurrentens produkter (kannibalisme) er eksempler. Slikt gir dels svekket mulighet for mest mulig effektiv, offentlig pengebruk, dels bensin på bålet for dem som ikke vil ha konkurranse og/eller private leverandører. Klokskap?

Et vesentlig poeng i offentlige anskaffelser er bruk av konkurranse for å få frem løsninger til samfunnets beste til best mulig pris. Det er effektiv ressursanvendelse. I et lite land som vårt, og med lite grenseoverskridende, offentlige anskaffelser, er konkurranse i et marked ikke uten videre gitt. «Det trengs to for å danse tango» er nøkkelgrepet for å få dette verktøyet (konkurransen) til å virke.

Det betyr at et samfunnsansvar også må ligge hos nåværende og potensielle leverandører til det offentlige. Slikt er ikke i motstrid til god inntjening og solide bedrifter, selv om selvsagt monopol og den som bestemmer prisen og vilkårene, lyder besnærende. Likevel ikke for de som skal kjøpe med bruk av fellesskapets midler.

Festtale og praksis

I festtaler hyller gjerne næringslivets representanter konkurranse på like vilkår osv. I praksis kan bruk av strategisk prising for, i verste fall, å utmanøvrere konkurrenter være et egnet verktøy for noen av dem med festtalene.

Et ferskt eksempel på en annen fremgangsmåte for å kvitte seg med konkurrenter er vi vitne til i disse dager. Det gjelder Vismas oppkjøp av IT-leverandøren Amesto, som har levert gode IT-løsninger til innkjøpsfunksjonene i bl. a. offentlig sektor. Visma har meddelt Amesto’s tidligere kunder at IT-løsningen som er anskaffet i konkurranse med bl. a. produktet til Visma, fases ut med hensyn til support, utvikling og vedlikehold. Og vips, så er en brysom konkurrent borte. For det offentlige blir det færre produkter å velge mellom, med andre ord mindre konkurranse.

Tvunget over på andre løsninger

Kundene fra offentlig sektor som valgte produktet fra Amesto, i konkurranse med produktet fra Visma, er mer eller mindre tvunget til å gå over til en IT-løsning som ikke nådde opp i konkurransen for kort tid siden. En rekke store statlige innkjøpsmiljøer valgte nettopp IT-løsningen fra Amesto fremfor løsningen fra Visma. Visma hadde med andre ord et produkt som ikke ble vurdert som det beste i markedet i flere konkurranser, men som nå fremstår som en av stadig færre løsninger i det samme markedet. Den som har penger har makt, men ikke nødvendigvis den foretrukne løsningen eller det beste produktet.

Dessuten står de offentlige kundene tilbake som har investert tid og penger i anskaffelse av en helt nødvendig IT-løsning. Etter relativ kort tid må løsningen byttes ut med en mindre god løsning og nye ressurser må avsettes til implementering og opplæring. Ikke rart mange mener at dette er en fullstendig unødvendig sløsing med begrensede offentlige midler.

Eksemplet er en illustrasjon

Eksemplet er en illustrasjon. Visma er imidlertid et godt eksempel. De har de siste 10-15 årene fremstått som den IT-leverandøren som har ekspandert mest, gjennom oppkjøp. Intet galt med det, men de kunne kommet like langt dersom deres produkter hadde vært så gode at konkurrentene ikke hadde hatt sjanse til å kapre kontrakter. Å vinne gjennom konkurranse på like vilkår er beundringsverdig, og det er det næringslivet sier seg å ønske.

Vi utelukker ikke at formålet med denne typen oppkjøp kan være forretningsmessig sunt i et større perspektiv. Men refleksjonene fra det gigantiske offentlige markedet, som veldig mange bedrifter, eiere og arbeidstakere er helt avhengige av, lar seg heller ikke feie av. Det er noe i tillegg til oppkjøpet som virkelig skurrer, og det er fremgangsmåten som f.eks. Visma her har valgt overfor den oppkjøpte leverandørens kunder. Å kjøpe opp og skrote den tidligere konkurrentens produkt med påfølgende ekstraarbeid og mye strev for de offentlige kundene. Omdømmebyggende er det neppe.