(En Anbud365-kommentar) Norge trenger Innovasjon. Innovative anskaffelser er ettertraktet. Til dette trengs risikovillighet, tradisjonelt en mangelvare hos offentlige oppdragsgivere. For hvem vil risikere den offentlige og sosiale gapestokk og flekk på cv-en for å ikke lykkes med et innovativt fremstøt? Noen kan støtte seg til Nasjonalt program for leverandørutvikling, men meningen er at de fleste skal greie seg på egenhånd. Bør offentlige oppdragsgivere forankre hver sin strategi for risikovillighet, tro?
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen var innom problemstillingen på NHOs anskaffelseskonferanse da han snakket om og ivret for innovasjon. Det er viktig for et Norge i omstilling, men: Samtidig handler dette om risikoaversjon, og med god grunn. Hvis en innkjøper i en kommune bruker 10 millioner, og prosjektet mislykkes: da kommer det i avisa. Vi skal jo ikke skalte og valte med fellesskapets midler. Men noen ganger må vi ta litt mer risiko. Hvis ikke får vi ikke løst oppgavene bedre enn i dag.
Så langt statsråden.
Dette med media er en av sidene. Vinklingen blir gjerne hvor mange skattepenger som er sølt bort. Sjef må uttale seg. Hun sier gjerne at dette skal vi ettergå og lære av. Revisjonen kommer så, og finner at dette er uheldig, og at i stedet burde gjort si og så. Revisjonsrapporten går til folkevalgte organer, der men er bekymret og finner ut at det er viktig å satse, men … Den stakkaren som tok sjansen og risikoen og satset, vet alle hvem er – i hvert fall i mindre lokalsamfunn.
Kofa
Og det er mer. Kofa for å nevne et eksempel. Å komme i Kofa og tape der, blir også medieoppslag. Gjør like vondt. Det er handlingsrom i regelverket, men mener Kofa det samme som en oppdragsgiver i vurderingen av hva og hvor omfangsrikt dette rommet er?
La oss også ta med at det ikke er medienes skyld at det blir slik. Mediene er avhengige av å tjene til livets brød, og da må de selge – på en eller annen plattform. Og for så å si hele menneskeheten er intet mer salgsfremmende enn naboens ulykke eller uheldige satsing. Overskriften «Tok risiko for å fremme Norges omstilling, men lyktes ikke» selger ikke. Men «Tapte 10 mill. skattepenger på å innkjøp» bringer opplagstallene opp. Elefanten som fødte en mus eller ikke fødte i det hele tatt.
Sosiale mediene
Vi må heller ikke glemme de sosiale mediene, der det ikke finnes noen redaktør av tradisjonell utgave. Her kan man skrive og dele, sladre osv. og andres ulykke gjør seg godt.
Glemt er heller ikke budsjettdisiplinen og det ansvaret for enhver som forvalter skattepenger, følger i sitt arbeid. Kulturen i det offentlige er forsiktighet, og for mye risiko uten å lykkes hver gang, kan grense til uansvarlighet i et karriereløp.
Konklusjonen av dette er at det å øke risikovilligheten i det offentlige – hos den enkelte medarbeider – er viktig, men nærmest en kulturell endring, og slikt tar tid. De risikovillige blant oss bedriver gründervirksomhet og daytrading. De er ikke ansatt i det offentlige. Mange er derimot ansatt i det offentlige for det gir trygghet for jobb.
Opp til ledelsen
Selvsagt er det lederne i virksomhetene som må ta grep. Spørsmålet er: Hva har jeg igjen for å øke risikoen? Kanskje kan det finnes insentiver. I forbindelse med offentlige anskaffelser jo en utvidet risikoordning på plass, forbeholdt noen prosjekter. Muligens kan næringsministeren utvikle noen ordninger til, eventuelt flere penger over samme ordning.
Mye kan selvsagt gjøres i prosess. Gjennom gode prosesser mellom ledelse og innkjøpere – og aktuelle brukere – kan det skapes trygghet og risikovilje. Det kan utfordres, og lederen kan stå last og brast. Lederen kan rykke ut i mediene og si at ansvaret for at det gikk feil, var mitt, og medarbeiderne gjorde en kompetent jobb, men man lykkes ikke alltid. Skyt på meg, ikke de som gjorde som jeg sa!
Risikostrategi
Resten kan man oppsummere internt og senere konkludere – og offentliggjøre konklusjonen. I forkant, før risikoprosjektet sjøsettes, bør det foreligge en strategi, som kan komme mediene til omtale. Bak en slik strategi må administrasjon og politisk ledelse (kommunestyre, formannskap, alle partiene etc.) stille seg helhjertet bak.
Med en slik oppskrift kan man prøve. Et pilotprosjekt i offentlig risikovillighet. Norge trenger innovasjon, og vil man målet, må vel også ville verktøyet – eller i alle fall teste ut et mulig verktøy.
Offentlige ledere vil begrense utgiftene, men har ikke lært seg til å tenke hva som kan skape inntekter. Har ved flere anledninger forsøkt å få statlige og kommunale aktører til samhandling om innovasjon med andre aktører i andre andre land og bedrifter i Norge for nye løsninger innen samferdsel. Utviklingskostnader blir til reduserte driftskostnader når man finner nye løsninger på samferdselanlegg.