(En Anbud365-kommentar) En rivende teknologiutvikling kan føre til at tiden ikke er lang før Norges første innkjøper får seg en robotassistent til å håndtere hyllevare-kjøp, innsynsbegjæringer etc. Et kuriøs spørsmålet om en slik assistent skal anskaffes eller ansettes. Mer tankevekkende og kritisk er imidlertid det mulige kompetansegapet som kan følge av den rivende utviklingen i teknologimarkedene. Kan offentlige innkjøpere stole på at de, spesielt ved innovative anskaffelser, har den kompetansestøtten de trenger for å hindre katastrofale eller utdaterte kjøp?
Kunstig intelligens er et spennende fenomen. Hvilke muligheter dette byr på – med hvilke konsekvenser – er på langt nær overskuet. Akkurat nå synes vi det er fascinerende å se en søt liten robot erstatte et barn som ikke kan møte på skolen eller en som leder gymnastikk på eldresenteret, ispedd med svenskevitser. Og på samme måte som på tidlig 1970-tall opptrer fryktens apostler med budskap om hvor farlig dette blir for arbeidsplasser osv. Om noe så har vel IT-revolusjonen heller skapt flere jobber, rett nok av en annen karakter.
Hva har så kunstig intelligens og/eller roboter med offentlige anskaffelser å gjøre? Et utgangspunkt er behovet for effektivisering og regjeringens trykk for å digitalisere Norge. For en ukes tid siden tok vi til orde for digitalisering av håndteringen av innsynsbegjæringer. I uken som er lagt bak oss har vi lært at slikt praktiseres den dag i dag. Når det er tilfelle, er vel neste skritt å overlate dette til en robot.
Robot, gjør hyllevarekjøp!
En av de mer langsgående tendensene innenfor offentlige anskaffelser er ønsket om å konsentrere seg mer om de strategiske sidene ved innkjøp. Kjøp av hyllevarer er nevnt som et eksempel på noe som i stor grad kan automatiseres. Er det slik at det kan utvikles kunstig intelligens som kan håndtere denne typen kjøp, spesielt de kjøpene som er under de nasjonale terskelverdiene?
En robot kan sikkert, basert på oppdaterte data fra aktuelle bransjer, sende tilbud til tre-fem leverandører – blant disse f.eks. en SMB-er. Håndteringen av tilbud, utvelgelse på bakgrunn av satte kriterier, kontraktinngåelse og kontraktoppfølging? Jo, ikke utenkelig at dette kan være «robotmat».
Robotassistent
Store deler av innkjøpsprosessen er på vei til å bli heldigitalisert og da er veien åpen for en robotassistent. Men det innkjøpsfaglige skjønn blir nok vanskeligere. De virksomhetsledere som her øyner besparelser, må ta i betraktning at en robot – så langt vi kjenner dem i dag, må ha en til å lede dem. Skjønn, logikk, strategiske vurderinger er eksempler på egenskaper som ligger utenfor en robots kapasitet. Enn så lenge. Og spørsmålet er om man før den tid bør drøfte grundig konsekvensene av noe slikt. I samfunnet generelt, men også innenfor offentlige anskaffelser.
La oss i stedet peke på en mulig intern kompetansestrid i offentlige virksomheter. Skal en robot ansettes eller anskaffes? M.a.o er dette noe for personal eller for innkjøp? Trolig ligger det her an til et fruktbart samarbeid, på samme måte som innkjøps vante samarbeid med øvrige fagavdelinger i virksomheten.
Også fare for kompetansegap
Det er viktig at man ikke kobler menneskelig utseende roboter og kunstig intelligens og dermed avskjærer de tallrike muligheter som finnes utenfor. I industrien er robotisering ingen nyhet, i tekniske avdelinger i det offentlige er det heller ikke et ukjent verktøy. Samtidig skjer det en voldsom og rask utvikling på dette teknologiområdet. Og det er ikke bare digitalisering som er tidens politiske marsjordre – det er også innovasjon og velferdsteknologi.
Mange virksomheter gjør en solid markedsgjennomgang forut for sine anskaffelser, enten anskaffelsen skal være innovativ eller «bare» en vanlig en. Ønsket er å kartlegg hva markedet kan by på, og i noen tilfelle er hensikten å få fram løsninger, gjerne nye og fremtidsrettede – miljø, energi, klima mm. Næringslivet satser på de beste hodene med de beste forutsetningene. Det er et bidrag til å vinne kontrakter, til å lykkes i markedet. Det kritiske spørsmålet er da om det offentlige har tilstrekkelig kompetanse til å skille klinten fra hveten, og således bidra til å unngå katastrofale kjøp. Så fort som utviklingen går, ser vi faren for at et oppstår et kompetansegap. Ikke det at en innkjøper skal kunne beherske hva som skjer innenfor digitalisering, automatisering, robotisering, kunstig intelligens og desslike, men det må være noen i virksomheten man kan støtte seg til. Og det er løsninger man jakter på, inklusive drift og vedlikehold og innfasing i eksisterende systemer.
For dette er viktig. Offentlige anskaffelser skal, i tillegg til mangt annet, jo være en arena der norske virksomheter skal kunne «trene» for å vinne kontrakter på verdensmarkedet. Da lurer en fare dersom kompetansegapet blir for stort mellom kjøper og selger i sistnevntes favør. I det minste godt at risikoavlastningsordningen utvides.
Be the first to comment
on "Robotassistenter og kompetansekrav – frukter av rivende teknologiutvikling"