Forskning og veiledning må til før fellesanskaffelser over landegrensene blir greit

Det nye anskaffelsesregelverket gir bedre åpning enn sin forgjenger til offentlige oppdragsgivere som ønsker å gå sammen med kollegaer på den andre siden av landegrensene og gjøre en felles anskaffelse. Men en ledende, europeisk anskaffelsesekspert fører i marken en rekke vanskelig problemstillinger som må løses, før det er klar bane. En veiledning og solid forskning trengs først, mener han, og feier av banen en studie som nylig er gjort om temaet.

De nye EU-direktivene for offentlige anskaffelser av 2014 har utvidet verktøykassen som er tilgjengelig for offentlige oppdragsgivere som ønsker å engasjere seg i felles eller sentraliserte anskaffelser, i særdeleshet grenseoverskridende anskaffelses-samarbeid. Det var utgangspunktet for dr. Albert Sanchez-Graells da han nylig innledet på Finlands første internasjonale anskaffelsesseminar. Til daglig foreleser han i økonomisk juss ved University of Bristol Law School, der offentlige anskaffelser er ett av hans hovedtema.

Europa-kommisjonen forsøker å utvikle en policy som legger til rette for og fremmer anskaffelser i samarbeid over landegrensene. Det dreier seg om situasjoner der to eller flere offentlige oppdragsgivere gjennomfører en anskaffelse sammen. Kjennetegnet er at dette skjer gjennom en felles kunngjøring på vegne av alle de deltagende parter. Det betyr at partnerne fra ulike land har «bakt inn» sine etterspørsler i den felles anskaffelsen og opptrer i fellesskap ved tildeling av kontrakt.

En rekke utfordringer

Gjennom en rekke teoretiske scenarier viser han at det er flere politiske, økonomiske og institusjonelle faktorer man må ta i betraktning når man lager en prognose over sannsynligheten for at denne typen av strategiske anskaffelser slår an. Han peker på spenningen mellom lokale og sentrale beslutningsmyndighet, intervensjon i markedet gjennom kommersielt orienterte, sentrale anskaffelsesenheter, og det problematiske å formidle politiske budskap på anskaffelsesarenaen.

Dessuten mener dr. Sanchez-Graells at manglene i direktivene, spesialet artiklene 37 og 39 i direktiv 2014/24 gjør det juridisk uhensiktsmessig, enn si komplett umulig, å legge opp til samarbeid om felles, grensekryssende anskaffelser, spesielt dersom sentrale anskaffelsesenheter er innblandet. I så fall trengs en ny bølge av internasjonale avtaler mellom medlemsstatene i EU.

Skarp kritikk mot studie

En studie, som ble presentert tidligere i år, hadde som formål å vurdere om det var mulig å gjennomføre en felles grenseoverskridende anskaffelse. Den ble gjort av østerrikske Bundesbeschaffung GmbH og danske Statens og Kommunernes Indkøbs Service A/S i samarbeid på oppdrag av EU-kommisjonen. Studien er offentliggjort i rapporten “Support of the internal market policy for growth: Feasibility study concerning the actual implementation of a joint crossborder procurement procedure by public buyers from different Member States”.

Dr Sanchez-Graells markedsførte en skarp kritikk av denne studien.  Rett nok gav studien en del interessant data og detaljer fra de fire case-ene som ble studert, men de kastet ikke særlig lys over den tvil som de nye anskaffelsesdirektivene har skapt når det gjelder grensekryssende, felles anskaffelser. Studien er grunn og i mange tilfeller heller naiv, mener han.

De betydelige juridiske vanskelighetene og utfordringene i slike anskaffelsesprosjekter som det her er snakk om, forblir fundamentalt forbigått, ifølge dr Sanchez-Graells. Han oppfordrer Europa-kommisjonen til å legge til rette for en mer detaljert forskning på temaet, og på det grunnlag utvikle en fremtidig veiledning til bruk ved felles, grensesoverskridende anskaffelser.