Legemiddelkjøp (III): Dette er suksessfaktorene

Noen suksessfaktorer lå til grunn for den suksessen Legemiddelsamarbeid (LIS) oppnådde gjennom å bidra til at tusenvis av flere pasienter fikk behandling. LIS fremsto solid faglig, satset på samarbeid, sikret forankring helt til topps og i fagmiljøene. I tillegg sto LIS for god informasjonsflyt og åpenhet. De faglige seminarene var en av hjørnesteinene. LIS oppnådde tillit hos myndighetene, og fikk gradvis flere legemidler å lage avtaler på – legemidler som tidligere ikke inngikk i sykehusenes økonomi.

Dette er 3. og siste artikkel i vår serie om Legemiddelinnkjøpsamarbeid (LIS). Første artikkel sto tirsdag 29. august, og handlet om etableringen. Den andre sto torsdag 31. august, og gjaldt viktige begivenheter i driftsårene. I denne artikkelen forteller Torfinn Aanes, daglig leder i LIS så lenge innkjøpsorganisasjonen eksisterte. 

– Flere sykehus og fylkeskommuner kom til etter hvert …

-Resultatene vi oppnådde, overbeviste, og snart kom Radiumhospitalet, deretter Rikshospitalet, Sogn og Fjordane og Oslo universitetssykehus. Jeg husker man på Radiumhospitalet ble overrasket over at de kunne få lavere pris på sin mest brukte kreftmedisin gjennom LIS enn hva de – som største bruker – hadde oppnådd for seg selv. Det samme gjaldt den landsdekkende avtalen LIS hadde med grossist. Den gjaldt distribusjon til alle apotek i Norge som leverte til sykehus og leveranser direkte til sykehus. LIS-avtalen gav likevel konkurransedyktige priser, selv med den korte leveringsavstanden grossisten lokalisert i Oslo hadde til Rikshospitalet. 

– Hvilket forhold har LIS til myndighetene? 

– Vi har hatt god kontakt med fagdepartement, Helsedirektoratet og Legemiddelverket. Vi har fått spille på lag, bygget tillit og satset på åpenhet. Støtten fra myndighetsorganene har vært alfa og omega, fremhever Aanes, som også forteller om tallrike – til dels svært positive – omtaler i dokumenter til og fra Stortinget og i statsbudsjett.

– LIS fikk også ansvar for folketrygdfinansierte medisiner? 

– I 2006 ble finansieringen gruppen TNF-hemmere overført til sykehusene fra Folketrygden. Omsetningen av TNF-hemmere løper opp i to milliarder i året. Også her oppnådde vi gode resultater når vi konkurranseutsatte. I 2008/2009 ble MS-legemidlene overført til LIS og så gikk det slag i slag, sier Aanes. Helsedirektoratet har fullmakt til å flytte finansiering av legemidler basert på gitte kriterier.

– Hva fikk etableringen av helseregioner å si for LIS?

– Det betød en tilværelse som organisasjonsmessig kasteball, underlagt et styringssystem som i liten grad lyttet til LIS. En slik tilværelse vedvarte til 2015 da LIS ble en del av HINAS (Helsesektorens Innkjøpservice) – og nå nylig innlemmet som en del av nyetablerte Sykehusinnkjøp. Jeg har tro på at fortsettelsen av LIS-arbeidet dermed har funnet en god havn – etter noen års ørkenvandring, fastslår Aanes.

– Hva er suksessfaktorene?

– Etablering av spesialistgrupper og forankring i fagmiljøene, seminarene med god informasjonsutveksling, sykehusapotekenes innsats og avtaler som ga avtalelojalitet. Forutsigbarhet, åpenhet og godt forhold til de enkelte legemiddelfirmaene er viktig. Det aller viktigste er nok at alle involverte ser at arbeidet kommer pasientene til gode. Når det gjelder industrien er min oppfatning er at de norske lederne i selskapene ser og ønsker dette. Jeg har ikke inntrykke av at det gjelder de store firmaene som har utenlandske ledere og som er i Norge i kort tid. Det kan virke som at det å oppnå gode økonomiske resulter er viktigere enn at flere norske pasienter får behandling. Gode økonomiske resultater kan gi muligheter til videre karriere i andre land. Disse store firmaene har store ressurser. Det betyr kapasitet til å delta i styret og utvalg i Legemiddelindustriforeningen. Dermed får de betydelig innvirkning på industriens arbeid på dette området.  Dette er også slike firmaer som bruker advokater mest og gjerne hadde med advokater i møter med LIS.

Generelt tror jeg det har vært viktig at LIS har gitt løsninger som industrien kan leve med, og LIS representerer konkurranse i stedet for alternativet, som er regulering, lister Aanes opp.

– Hvor mye har LIS over årene spart de offentlige budsjettene for?

– Målt i avtalepris sammenliknet med normal pris dreier det seg om rabatter på tilsammen 16 milliarder. Resultatet er fremkommet ved å gjennomføre gode anbudskonkurranser med hjelp av og engasjement fra fag- og spesialistgrupper. I tillegg kommer samarbeid med og at sykehusapotek, leger og helsepersonell fulgte LIS-avtalene. Dessuten ble det rimeligste alternativ blant likeverdige legemidler brukt.

Det som ikke kommer helt fram i dette resultatet, er at man eksempelvis kan behandle fem pasienter i året for samme kostnad som en pasient med ett av de dyreste legemidlene, fastslår Aanes. Det har spesielt stor betydning når det gjelder de meget kostbare biologiske legemidlene.

– Hva betyr dette for den enkelte pasient? 

– Sykehusene har kunnet behandle mange flere pasienter fordi medisinene er blitt rimeligere.  Et legemiddel med stor omsetning som nå koster ca. 200 kroner for en pakning, kostet tidligere rundt 12 000 kroner. En årlig behandling med biologiske medisiner som har kostet ca. 100 000 kroner, koster nå ca. 30 000 kroner i en LIS-avtale, eksemplifiserer Aanes.

– LIS fikk betydelig internasjonal oppmerksomhet …?

– Vi hadde representanter fra så vel Danmark som Island og Sverige på våre seminarer. Norge ble et land man internasjonalt refererte til og myndigheter og fagfolk kom for å lære mer om hvordan LIS gjorde det. Norske leger og LIS har også holdt mange foredrag i mange land om hvordan arbeidet på dette området er organisert og virker. LIS har også sammen med Helsedirektoratet holdt foredrag for WHO og OECD om arbeidet og resultater. Omtale i Wall Street Journal er det også blitt, og WHO bruker Norge som referanseland på dette området, forteller Aanes.

– Hvordan har for øvrig «LIS-prisene» stått seg internasjonalt? 

– Det er gjennomført flere prisundersøkelser for å sammenligne avtalepriser for sykehus i europeiske land. Senest i 2015 og i 2016. At sykehus i Norge hadde så pass lavere priser enn England er litt overraskende (Amgros prisundersøkelse). Wall Street Journals prisundersøkelse og rapport sa det samme. LIS har i alle år hatt åpenhet som avtalepriser. Det har altså ikke ført til høyere priser enn i andre land som prisundersøkelsene viser, fastslår han.

– Kan du gi et eksempel på hva som er mulig å oppnå ved bruk av god konkurranse? 

Aanes foreller:

Ett nylig eksempel er behandling av Hepatitt C hvor finansieringen ble overført fra Folketrygden til sykehusene i statsbudsjettet for 2016.  Ved første anbud i 2016 oppnådde vi 50% rabatt som gjelder for halvparten av alle pasientene (genotype 1), samt mindre rabatter for resten. Ved den nye konkurransen i år hadde vi lært mer og hadde bedre tid til forarbeid ved å involvere ledelsen i helseregionene og industrien i forberedelsene til konkurransen. Vi ba så om pris etter tidligere strenge krav til oppstart av behandling og en pris som forutsatte at alle pasientene kunne få behandling. Det dreier seg om en pasientgruppe størrelsesorden 20 000. En behandling pr. pasient kostet i 2015 mellom 500 000 og 900 000 kroner. I 2015 ble 970 behandlet, året etter 1007, og i år – etter vår nye avtale – tyder det på at 2600 pasienter kan få sin behandling. Når flere blir behandlet, betyr det også at færre blir smittet.

– Slike resultater av anbud er gledelig, sier Aanes, og fortsetter: Når resultatet av årets konkurranse ble presentert, uttalte leger at de gledet seg til å gå på jobb og fortelle dette. Da kunne de sette i gang med behandling av pasienter man tidligere måtte si nei til på grunn av økonomi. Jeg har også fått tilbakemeldinger på at pasienter gråter av glede når de får beskjed at de nå endelig kan få sin behandling.

– LIS har bidratt til at flere pasienter kan få behandling innenfor de ressurser sykehusene har til rådighet. God behandling av pasienter er jo grunnen til at vi har sykehus, og sykehuspersonell blir faglig glade over en slik utvikling.

– Er det noe du angrer du på? 

– Tja, det må være at jeg har vært litt for hard med å kritisere oppover – det er jo ikke alltid like lurt, erkjenner Torfinn Aanes.