Difi hevder i sin veileder om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter at negativ egenerfaring kan vektlegges i vurdering av tilbud i senere konkurranser. Jeg er skeptisk til om dette er tillatt, og vil fraråde å legge dette til grunn, skriver Harald Alfsen, partner i Inventura AS i denne artikkelen.
Fra januar 2017 ble det obligatorisk å vurdere krav til bruk av lærlinger i offentlige kontrakter. Kravet er stilt for å sikre antall læreplasser i yrkesfaglig utdanning og for å sikre tilstrekkelig antall arbeidere med fagbrev.
Noen tidlige erfaringer kan oppsummeres så langt:
- For det første påhviler det en oppdragsgiver å undersøke alle fagområder i kontrakten det kan tenkes å være behov for lærlinger, samt å sjekke dette hos relevante myndigheter. Det er mye rettet mot bygg- og anlegg. Men det finnes også fagarbeidere på rundt 160 andre fagområder, som for eksempel innenfor helse, mat, service, IKT og barne- og ungdomsarbeid.
- For det andre må man sikre at lærlingen faktisk tar del i det konkrete arbeidet.
- For det tredje inntrer ikke plikten til å sjekke at lærlingekontrakten er på plass før ved kontraktsoppstart. Det betyr at oppdragsgiver må etablere kontraktshjemler for å håndtere både manglende lærlingekontrakt samt dersom lærlingen ikke brukes i prosjektet. Med til dette hører krav til retting, prisavslag og heving.
Difi hevder i sin veileder at negativ egenerfaring kan vektlegges i vurdering av tilbud i senere konkurranser. Jeg er skeptisk til om dette er tillatt, og vil fraråde å legge dette til grunn. Når lærlingekravet, også ifølge Difi, er et kontraktskrav, betyr det at oppdragsgiver vil ha problemer med å legge vekt på egenerfaring i kvalifikasjons- og tilbudsevalueringen. Dersom Difi opprettholder veilederen, må de etter min oppfatning forklare nærmere både det rettslige grunnlaget og praktisk håndtering.
Be the first to comment
on "Lærlingekrav – har Difi gått for langt?"