Innkjøpsmiljøet(II) om LOA§5: Hva med punktliste og sjekkliste?

Det er nødvendig å ha et kritisk blikk på verktøy og veiledningsmateriell som utarbeides, mener Birgitte Gullestad, innkjøpssjef i Bergen kommune, og spør: Har vi egentlig bruk for «Risikostyringsverktøy for etiske krav», eller ville en kort punktliste og sunn fornuft brakt en raskere til målet? Arve Sandvoll, rådgiver fellesenheten for anskaffelser Gjøvikregionen, etterlyser samhandling med leverandører – hva med en sjekkliste som valgte leverandør returnerer oppdragsgiver?

Hva de kommenterer? Jo: I LOA §5 står det: «Disse oppdragsgiverne skal også ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter.»

Lovformuleringen førte til et hjertesukk fra ett av medlemmene i kommentatorkorpset til Anbud365: «Jeg blir litt matt over at en setning i loven som ikke sier noe om nivået på disse rutinene eller når i anskaffelsesprosessen rutinene skal være på plass, medfører at sånne som meg må finne det pragmatiske kompromisset.»

Anbud365 sendte ballen videre til de øvrige i kommentatorkorpset vårt: Hvordan i all verden møter man kravet i LOA §5? Her er noen av reaksjonene fra kommentatorkorpset: 

Birgitte Gullestad, innkjøpssjef i Bergen kommune

Det er naturlig å stille spørsmål om vi kan tenke oss å skru tiden tilbake til den tid da offentlige anskaffelser kun var et verktøy for forsyning av varer og tjenester. Er det ikke den påvirkningskraft som anskaffelser kan ha for samfunnsutviklingen som gjør at fagområdet har vært i kraftig vekst de siste ti årene og som nå tiltrekker seg en bredt sammensatt fagkompetanse? Det er miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn som skaper debatt hos våre politikere når regelverk skal vedtas eller strategiene skal legges. Selv om vår oppmerksomhet først og fremst er rettet mot å sikre kommune eller stat gode avtaler, tenker jeg det er mange med meg som ikke ønsker at dimensjonen som samfunnshensyn gir i vårt daglige arbeid, blir tonet ned.

Med dette som bakteppe blir den nye § 5 i loven et viktig verktøy for innkjøpere, ved at samfunnshensyn i større grad blir en konkret del av det innkjøpsfaglige arbeidet. Ansvaret for ivaretagelse av samfunnshensyn er løftet fra den enkelte innkjøper til virksomheten. Det som kreves av virksomheten er å etablere og følge opp hensiktsmessige rutiner. I den forbindelse må vi som innkjøpere i større grad gi innspill til hva som kan fungere i hverdagen. Det er forståelig at mange oppfatter fagområdet som unødvendig komplisert.  Det er derfor nødvendig å ha et kritisk blikk på verktøy og veiledningsmateriell som utarbeides. Har vi egentlig bruk for «Risikostyringsverktøy for etiske krav», eller ville en kort punktliste og sunn fornuft brakt en raskere til målet?

Arve Sandvoll, rådgiver fellesenheten for anskaffelser Gjøvikregionen

Fellesenhet for anskaffelser i Gjøvikregionen, 5 kommuner, har lenge hatt krav om at leverandører, underleverandører og produsenter overholder ILOs kjernekonvensjoner. Disse er gjengitt i klartekst i alle konkurransegrunnlag.

Likeledes har enhetens anskaffelsesstrategi et delmål som omtaler samfunnsansvar, miljø, omdømme, energi og klima – og disse blir lagt til grunn ved planlegging, gjennomføring og oppfølging av anskaffelser der dette er pålagt og/eller nødvendig. Videre har alle kommunene dette i sine kommuneplaner.

Dette er vel og bra, men det er vel her at et rettslig problem «kan» oppstå. Det er ikke holdbart at loven rettferdiggjør en rettsprosess mot oppdragsgivere, selv med slike rutiner på plass, for ikke å si kapasitet eller ressurser – kanskje heller ikke nødvendig kompetanse om disse forholdene, til å følge opp disse rutinene 100%. Noe ansvar må også leverandørmarkedet ta.

Lovens § 5 har altså en tilbakevirkende kraft, og vi skal altså kunne bli rettsforfulgt om vi ikke reiser land og strand for å sjekke at leverandørene har ivaretatt våre krav i anbudsdokumentene. Hvor er den demokratiske samhandlingen i det offentlige? Foreslår en sjekkliste som valgte leverandør returnerer oppdragsgiver, hvor det dokumenteres og signeres for at ILOs kjernekonvensjoner er kontrollert, sjekket ut og ivaretatt, og at eventuelle oppfølgingsaktiviteter som avdekker uregelmessigheter, blir protokollført og varslet.

Vi tråkker kanskje lovens § på tærne med dette, men håper det vil bli sett på som en samhandling med leverandørene og ikke som en ansvarsfraskrivelse. Jeg tror heller ikke at leverandørene vil kjøre en rettsprosess rettet mot oppdragsgivers rutiner. Tillitsforholdet er viktigere.