Etisk handel-prosjekt: Vi ønsker å bevege Norge

Etisk handel Norge skal utforske og videreutvikle kontraktsoppfølgingen for bedre å ivareta grunnleggende rettighetene til arbeiderne i globale leverandørkjeder. De har selv kalt samarbeidsprosjektet for revolusjonerende, og hevder at ingen har gjort noe lignende. Seniorrådgiver i Etisk handel Norge, Magne Paulsrud, skisserer i dette intervjuet med Anbud365 hva prosjektet går ut på, har som mål og hvilke resultater som forventes.

Det rettslige utgangspunktet for samordningsprosjektet er §5 i lov om offentlige anskaffelser. Offentlige oppdragsgivere skal fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter i risikoanskaffelser. Det faglige grunnlaget for arbeidet Etisk handel Norge har dratt i gang er FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, som er vesentlig i forståelsen av §5, og OECDs modell for aktsomhetsvurderinger. Dette betyr i praksis at nye krav og verktøy tar prinsippene og metodikken opp i seg.

Kontraktsoppfølging og leverandørutvikling

– Vi skal utforske og videreutvikle kontraktsoppfølgingen for bedre å ivareta grunnleggende rettighetene til arbeiderne i globale leverandørkjeder, poengterer Paulsrud. Grunnen er at leverandørkjedestyringen vi har sett siden 90-tallet ikke har effekt på disse rettighetene. Han forklarer:

– En vanlig måte å undersøke etterlevelse av arbeidstakerrettigheter er å engasjere et konsulentselskap til å gjennomføre en revisjon hos en produsent av klær, stein, mobiltelefoner, kaffe, eller noe annet. En rekke vitenskapelig studier de siste 15 årene dokumenterer at standard «tick box»-revisjoner som verktøy for å skape varig endring i arbeidsforhold ikke har effekt. De kan snarere være kontraproduktive og bidra til juks og dokumentfalsk. Ett unntak kan være HMS, og jeg sier kan, for det er ingen automatikk. Mange lar seg stadig overraske av dette, selv om det har vært kjent i mange år. Når det er sagt betyr ikke det at revisjoner er bortkastet, men skal de ha troverdighet og gi et reelt bilde på de faktiske forholdene, må metodikken endres radikalt. De ovennevnte prinsipper gir føringer på hvordan det kan gjøres på en annen måte. Etisk handel Norge lærer medlemmer opp i denne metodikken.

Paulsrud beskriver tre nivåer av oppfølging i samordningsprosjektet: oppfølging av felles leverandørene, dialog og samarbeid med bransjeforeninger for å engasjere hele bransjen, og i fellesskap og samarbeid med de respektive bransjene påvirke viktige miljøer innen- og utenlands. – Vi som organisasjon jobber også opp mot myndigheter i og utenfor Norge, ofte i samarbeid med andre organisasjoner og virksomheter, fortsetter han. Denne måten å jobbe på krever langsiktighet og er nok en uvant tanke for innkjøpsledere, men vi må jobbe langs flere spor skal vi få til endring. Etisk handel Norge vil ha en sentral rolle i påvirkningsarbeidet, og med støtte fra medlemmer. Vi gjør det allerede med leverandører til sykehussektoren.

– Denne måten å jobbe høres kanskje krevende ut, men vi skal bruke ressursene på en smart måte som gir langt mer for pengene og som har reell effekt, understreker Paulsrud. Her kommer organiseringen inn. Prosjektet er organisert med en styringsgruppe og kategoriteam for hver av de utvalgte produktområdene. Hvert kategoriteam – typisk fire – fem offentlige virksomheter – håndterer sin kategori, også på vegne av andre oppdragsgivere. I kategoriteamene er det representanter for ulike forvaltningsnivåer. Antall kategorier og tema utvides etter hvert som flere ønsker å delta.

Grundige forberedelser

Det forberedende arbeidet har tatt nærmere halvannet år, men Paulsrud forsvarer dette med at aktørene har hatt behov for å etablere en felles forståelse av hva prosjekter er – og potensialet, og at man er gjensidig avhengig av hverandre. Det siste betyr at alle må bidra med ressurser i en oppstartfase. Deltakere i kategoriteam må forplikte seg til å sette av om lag 5% av et årsverk. Leder av kategoriteam cirka 10 %. Flere medlemmer er i to eller tre team for på den måten å få en bredde i kunnskap og erfaringer.

Et annet forhold er at mange ønsker å gjøre ting på sin måte, men ser at det kan skape problemer i et samarbeid. Men, nå er man i gang, styringsgruppen har hatt start-up-møte og kategoriteamene er i gang.

– Første oppgave for de respektive kategoriteamene er å identifisere aktuelle risikovarer (eller råvarer) innen sin kategori (mat og drikke; tekstil, bygg, o.l.), og hvor i leverandørkjeden det er antatt størst risiko for brudd på menneskerettigheter, fremholder Paulsrud. Materialet skal analyseres og sendes til de andre kategoriteamene, der det trolig også er anskaffelser med samme leverandører.

Gevinst av felles leverandøroppfølging

– Legger vi til grunn at landets offentlige oppdragsgivere følger §5 vil effekten av samarbeid være betydelig, og den vil øke i takt med økt oppslutning, påpeker Paulsrud. I 2020 ønsker vi å undersøke hvor mange offentlige oppdragsgivere som «rammes av kontraktsoppfølgingen» til et team. Hvis kategoriteam A gjør systematisk oppfølging av leverandørene 1, 2 og 3, trenger ikke andre oppdragsgivere gjøre samme jobb. Forsøker vi å regne på det, og legger konservative anslag til grunn, kommer vi raskt opp betydelig summer.

I tillegg kommer andre effekter som forenkling og harmonisering for oppdragsgivere og leverandører gjennom å ta i bruk felles krav og felles verktøy. Når et team kan konsentrere seg om en kategori, blir de gode i kategorien, og kvaliteten i arbeidet vil bedres.

– Hva består leverandørutviklingen av?

-Vi er avhengige av god dialog med leverandørmarkedene, men det er vi godt vant med. Flertallet av medlemmer hos oss er nettopp bedrifter, mange av disse leverandører til offentlig sektor. Det er vår klare oppfatning at mange bedrifter vil at arbeidere i leverandørkjeden skal ha det bra, men at press på pris i offentlige anbud kan være utfordrende. Det samme gjelder håndhevingen av arbeidernes rettigheter i landene, sier Paulsrud, som fortsetter:

– Prosjektet tar sikte på å henvende seg til de respektive risikoområdenes leverandører og bransjeforeninger. Gjennom dialog og samarbeid skal det bygges en forståelse for at det forretningsmessig ikke er akseptabelt at en virksomhet ikke kjenner sin risiko, og håndterer denne på en måte som har – eller vil ha – effekt.

Kunnskapsbank

Paulsrud ser for seg opprettelse av en digital plattform på sikt der informasjon samles og deles – at dette skjer i samråd med leverandører og andre berørte. Hvordan dette skal finansieres og driftes vil være tema vi skal diskutere mer i detalj med styringsgruppen og kategoriteamene, slår han fast.