(En Anbud365-kommentar) Skal vi tro at Stortinget ber Regjeringen gjøre det vesentlig enklere å håndtere de målkonflikter for offentlige innkjøpere som ligger i regelverket? Svaret er ja, vi tror Stortinget kommer med noen signaler. Det gjelder tilegnelse av kompetanse og organisering av den der ute. Grunnlaget ligger i stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser. Men også politikere i Stortinget og på regionalt og lokalt nivå må avstå fra å bidra til flere målkonflikter. Det er mange slike allerede, og nå må det offentlige innkjøps-Norge få tid og ro til virkelig å konsolidere seg og sine muligheter til å bidra til nå de allerede satte mål.
Vi har fått spørsmål om hvorfor vi bruker så mye spalteplass på en stortingsmelding (om offentlige anskaffelser). Det er jo bare ord, «tåke» og luftige forslag fra noen som er langt unna en offentlig innkjøpers hverdag, heter det. Fra vår side er det flere gode grunner til å prioritere plass til omtale av dette dokumentet.
For det første er ikke offentlige anskaffelser lenger en merkantil operasjon alene. Det er blitt et politisk verktøy for å nå samfunnsmessige mål. For det andre kan det være av en viss interesse å sammenholde forrige stortingsmelding om offentlige anskaffelser (2008/2009) med status for og innhold i innkjøpsfaget i dag. Da vil hver enkelt kunne se at en slik melding er en marsjordre til alle som skal bidra til fagets utvikling. Helt konkret er det f.eks. beskjed om hva Difi skal stelle med. Vi er likeledes opptatt av kursen videre for innkjøpsfaget, og når Regjeringen og Stortinget kommer med noe som gjelder offentlige anskaffelser, tilsier bare ren respekt for våre fremste tillitsvalgte at vi vier dette den oppmerksomhet det fortjener.
Viktig dialog
Vi ser også at engasjementet ute i innkjøperkretser er vesentlig større for denne melding enn for dens forgjenger, jfr. rekken av Anbud365s kommentatorer som har tatt av sin tid for å bidra med synspunkter fra fagets utøvere. Anbud365 er dem stor takk skyldig. Dialog myndigheter-innkjøperne/virksomhetene om fagets fremtid er blant det aller viktigste i prosessen.
I nåværende melding er det kompetanse som er kjerneordet. Det gjelder alt som kan løfte kompetansen slik at det offentlige innkjøps-Norge på best mulig måte kan nå de mål og forventninger som er knyttet til virksomheten. Hele 35 ulike tiltak til formålet er å finne i meldingen. Få eller ingen av disse er konkrete i særlig grad. Det er ikke uvanlig i en melding. Litt forenklet er jo en melding en regjerings forslag som fremlegges for Stortinget, som et høringsorgan – eller om du vil: Regjeringen spør Stortinget, som den er utgått fra, om den kan drive med dette eller hint. Når svaret fra Stortinget foreligger – 4. juni (innstilling) og 15. juni (debatt) – starter regjeringens arbeid med å konkretisere forslagene.
Han som har ansvaret for å lose meldingen gjennom i Stortinget, saksordfører Tom-Christer Nilsen, peker i et intervju med Anbud365 på målkonfliktene innkjøperne står overfor i praksis. Han røper ikke hvordan man tenker for tiden i hans komite, næringskomiteen, i pakt med innarbeidet praksis. Men han peker jo på et svært sentralt poeng for innkjøpernes hverdag.
Mange mål
Det skal sikres best mulig kvalitet til lavest mulig pris. Samtidig skal innkjøpspraksis bidra til å nå mål og forpliktelser innenfor klima, miljø, menneskerettigheter, etisk handel for øvrig etc. Det innkjøperne steller med, er også et verktøy for omstilling gjennom behovet for samfunnsnyttig innovasjon. Hvordan utformes konkurransedokumenter og gjennomføres en konkurranse med derpå følgende kontraktoppfølging for å sikre at det man gjør, er i pakt med forventningene? Og marked skal skapes for å sikre god konkurranse og næringslivet skal få noe de kan tjene på – og eventuelt selge på eksportmarkeder.
Svenske innkjøpskollegaer har utviklet en kompetanseprofil for «den gode innkjøper», dvs ideelle fordringer. De lister opp 26 ulike kompetansekrav fordelt på 13 fagområder. Selvsagt betyr ikke det at hver eneste offentlige innkjøper skal beherske alt dette, men derimot ha til rådighet ulike typer kompetanse å trekke på – kollegaer, rådgivningsmateriell, andre kommuner/etater. All verdens tid har man sjelden. Å handle i pakt med den ideelle fordring er krevende – og forutsetter tid og ressurser tilgjengelig. Den daglige dont skal gjøres, det er ikke alltid behov innmeldes i god tid, innsynskrav krever ressurser og det er få innkjøpsavdelinger i det offentlige som har den kapasiteten den trenger for å svare til forventninger a la de svenske.
Politikernes ansvar
Nå vil vi tro at Stortinget retter søkelyset mot disse utfordringene. Politikerne bør i større grad enn i dag interessere seg for hvordan innkjøp håndteres i stedet for å se på hva innkjøp kan tenkes å bli benyttet til. Jo mer innkjøp skal benyttes til, jo flere målkonflikter.
Nettopp dette med å løse målkonflikter mest mulig effektivt og på en god og målrettet måte, står sentralt både for Stortinget som gir lover og regler og for innkjøpere som lojalt vil gjøre sitt beste for å etterleve det som er bestemt. Også her er kompetanse viktig, ja, avgjørende. Mye er blitt bedre på kompetanseområdet gjennom årene, og stadig ser man konkrete tiltak i praksis som å håndtere målkonfliktene. Men selv om noen innkjøpsmiljøer selvfølgelig har tilgang på mye og god kompetanse, er inntrykket at dette ikke så utbredt som det bur de være – både i geografi, forvaltningsnivå og kunnskapsnivå.
Det blir spennende å se hva signalene fra Stortinget blir på dette punktet. Blir det nye, kreative grep og/eller tradisjonelle tiltak? Uansett kommer man ikke utenom ledelsesansvaret, mulighetene for å benytte kompetansetilbudene og tilstrekkelig kapasitet. Og Stortinget kan bidra med ro, det vil si avstå fra flere krav om hva man skal bidra til av samfunnsnytte – enn si gå helt ned til «innkjøpsfaglige» råd om vektingsprosenter.
Be the first to comment
on "Vil Stortinget anvise en god vei til å håndtere målkonfliktene i innkjøpsarbeidet?"