Anbud365-kommentatorene om stortingsmeldingen (VII): Tar til orde for en «åpenhetsindeks»

– Jeg tar gjerne til orde for en “åpenhetsindeks” for anskaffelser. Jeg vil ikke si perspektivet mangler i stortingsmeldingen, men mange av tiltakene har en side mot utilfredsstillende eller manglende verdiskapende praksis. Meldingen er klar på fordeler med åpenhet, samt tilsvarende ulemper med det motsatte, ifølge Johan Henrik Bjørge, advokat/spesialrådgiver i NHO Service og Handel. Han kommenterer stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser og bidrar med en nærmere beskrivelse av parameterne for en slik «åpenhetsindeks»: – Sett utenfra tror jeg det vil være prestisjefylt for en kommune å ligge høyt på en slik indeks, legger han til.
Anbud365 har oppfordret medlemmene i sitt kommentatorkorps til å kommentere innholdet i den stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser som nettopp er lagt frem. I korpset er det innkjøpere, leverandører, advokater og andre som arbeider med offentlige anskaffelser i praksis. Med andre ord dem som skal leve med resultatet av Stortingets behandling av meldingen – leve med hva som myndighetene setter som retning for offentlige anskaffelser i årene fremover. Vi har spurt hva som er gledelig i meldingen, hva som ikke er så gledelig og hva som burde vært med, men som ikke er det. Denne gang

Johan Henrik Bjørge, advokat/spesialrådgiver, NHO Service og Handel

På sitt beste bidrar offentlige kontrakter til optimal behovsdekning, samtidig som bedrifter utvikler seg i samarbeidet. I andre tilfeller bidrar anskaffelsesprosessene hverken til gode forsyningsløsninger eller støtte til et seriøst marked.
Siden stat og kommune fikk felles regelverk i 2001 har offentlig virksomhet økt takten i kompetansehevingen. Så mye har betydningen av fagfeltet økt at det nesten er vanskelig i dag å sammenligne med 2001. Til tross for dette er det for mange innkjøp med gap i forståelsen mellom oppdragsgivere og marked. Det påvirker potensialet negativt. Oppgaven er i realiteten et bredt kompetansesamarbeid, hvor dialogen om hva som skal være drivere for den verdiskapende konkurransen i de ulike bransjene er essensiell. Meldingen støtter opp om rammene for samarbeid og utvikling, men jeg er sikker på at det er først når handlingsplanene og detaljene settes at vi får se hvor stor betydning meldingen faktisk får. Selv oppfatter jeg meldingen som innholdsrik, og som en mulighet til å sette innkjøp inn i en større sammenheng enn det som er skjer i hverdagen. Meldingen gir en god retning for hvordan innkjøpskompetanse kan videreutvikles på tvers av etater og systemer. I så måte er meldingen viktig for bedrifter – den formidler et bredt spekter av tenkning i offentlig sektor og om forholdet til leverandørene.

• Er det tiltak som mangler, sett fra din virkelighet? Hvorfor?

Det anskaffes årlig for 500 milliarder kroner. Omfanget krever at begreper som tillit, ansvar og kontroll gis innhold og står på dagsorden til enhver tid.
Jeg tar gjerne til orde for en “Åpenhetsindeks” for anskaffelser. Jeg vil ikke si perspektivet mangler i meldingen, men mange av tiltakene har en side mot utilfredsstillende eller manglende verdiskapende praksis. Meldingen er klar på fordeler med åpenhet, samt tilsvarende ulemper med det motsatte. Den groveste svikten er selvfølgelig når anskaffelser misbrukes til egen vinning, men det er også mange andre undergravende unnlatelser eller handlinger som ikke passer inn i korrupsjonskategorien. Undergravende praksis trenger ikke å ha et motiv om egen vinning.
En type indeks er Transparency International korrupsjonsindeks. Den gir etter min mening kritisk informasjon om realdemokratisk utvikling eller tilbakegang i et samfunn. Det er selvfølgelig vanskelig å måle slik kriminalitet i sanntid, eventuelt effekten av generelle tiltak. Hensikten for involverte er dessuten også å skjule, samt at dette er en indeks ingen vil “være” på. Det kan også være en hemsko i det hverdagslige arbeidet å se verden gjennom ytterpunktene korrupsjonsbriller eller at Norge er best på faglig integritet. Det er unnlatelser og handlinger som påvirker potensialet positivt og negativt uansett, og systemene rundt bør gi støtte til best mulig praksis.
Så hvorfor ikke snu eller supplere det med en «åpenhetsindeks» som alle ønsker å være på? En indeks med bredere formål som setter fart på utviklingen av god praksis.
Det offentlige kan måles på indikatorer for åpenhet om kontraktinformasjon og eventuelt i tillegg for å tilrettelegge for små og mellomstore virksomheter. F.eks. omfanget av frivillige kunngjøringer, selvpålagt praksis om invitasjon til nye leverandører under terskelverdi eller hvordan informasjonen blir gjort tilgjengelig for andre. En kombinert åpenhet og SMB-indeks kunne også ta hensyn til system for delkontrakter ved større anskaffelser, gjennomførte leverandørkonferanser eller bruk av dialogverktøy, digital tilgjengelighet, m.m.
Sett utenfra tror jeg det vil være prestisjefylt for en kommune å ligge høyt på en slik indeks. En hensikt må være å stimulere ambisjonene om fortløpende utvikling av best mulig praksis. Dessuten er hva som er god praksis mer fleksibelt, også når kunngjøring i visse tilfeller har ulemper ift den umiddelbare og kortsiktige gevinst. Kompetanse og sentraliserte innkjøp må fremover gjøres med et stadig større SMB-blikk siden kompetansesentraliseringen i seg selv kan være en driver til for omfattende kontrakter for dette markedet. Til stadighet ser jeg “landsdekkende” leverandør eller kontrakter av betydelig størrelse som er lukket for del-kontrakter. Ikke minst fra statlige instanser.
Kunngjøringsplikten diskuteres fortløpende. Her indikerer i alle fall meldingen en evaluering. En «åpenhetsindeks» er ikke til fortrengsel for nivået for kunngjøringsplikter, men regelverket er svært fleksibelt og byr på både lyttende og kategorisk avvisende oppdragsgivere. Kommunene bør kjempe om å være den mest bedriftsvennlige kommunen på feltet. Dette vil stimulerer til bedre gjennomsiktighet av offentlige markeder og kvalitetstiltak for de som vil være med, men som i dag fort faller utenfor.
Transparency Norge gir i dag viktig input til en internasjonal indeks om korrupsjon. Jeg tror de vil se positivt på en “søsterindeks” som tar tak i motstykket. Men flere må spille på lag og utvikle parametere om Norge skal bli den første med indeks på åpenhet og anskaffelser.
Gode intensjoner, men er det nok?
Ingen fasit, men en marsjordre
Advarer mot maler og veiledning uten oppfølging
Noe puslete, men lovende
Plukker de 6 viktigste tiltakene
Kapasitetsutfordringer og lederkompetanse