Av Jacob M. Landsvik, innkjøpssjef, Universitetet i Oslo
Stortingsmelding 22 om offentlige anskaffelser er til behandling i Stortinget. Det er den andre stortingsmeldingen på innkjøpsområdet på 10 år. Politikerne har mange og viktige mål for hvordan de mange oppdragsgiverne i statlig og kommunal sektor skal håndtere flere tusen anskaffelser årlig for å få mest mulig igjen for de mer enn 500 milliardene offentlig sektor handler varer og tjenester for hvert år. De politiske målene for offentlige anskaffelser er mange og svært ambisiøse.
Til syvende og siste er det den innkjøpsfaglige adferden til de mange tusen innkjøperne som vil gi god eller mindre god innfrielse av de politiske målene. Det har skjedd betydelige fremskritt blant offentlige oppdragsgivere fra stortingsmeldingen «Det gode innkjøp» som kom i 2008/2009 til stortingsmeldingen om «Smartere innkjøp, effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser» som nå er oversendt Stortinget. Utfordringen er å fortsette det gode arbeidet som er påbegynt i form av kontinuerlige forbedringer når de mange varer og tjenester skal anskaffes til beste for den offentlige tjenesteproduksjonen.
Tilgang på gode og kompetente innkjøpsfaglige ressurser
Det er store forskjeller i ressurstilgangen på gode og kompetente innkjøpere både i statlig, fylkeskommunal og i kommunal sektor. Det er store og sterke innkjøpsfaglige miljøer, ikke minst i statlig sektor, til små og sårbare miljøer i de mange små og mellomstore kommunene. Mange fylkeskommuner og kommuner har også fått store utfordringer i forbindelse med sammenslåinger til større enheter. Det bør ikke herske særlig tvil om at de store statlige, fylkeskommunale og kommunale oppdragsgiverne har sterke konkurransemessige fortrinn når det gjelder å rekruttere de beste innkjøperne. Spesielt de offentlige virksomhetene som geografisk sett ligger i sentrale strøk. Det vil ikke gagne fellesskapet i offentlig sektor om de ressurssterke oppdragsgiverne blir enda sterkere på bekostning av de mindre og geografisk sett mer utsatte oppdragsgiverne.
En uheldig deling av markedet
Et utvidet innkjøpssamarbeid er under utvikling i form av Statens innkjøpssenter, Forsvarets ulike innkjøpsenheter, Helse- og sykehussektoren, Unit/Uninett som betjener universitets- og høyskolesektoren, samt de store fylkeskommunale innkjøpsenhetene. Det er etter hvert samlet stor innkjøpsmakt i disse enhetene som kan ha betydelig innvirkning på hva de små og mellomstore kommunene kan oppnå i det samme leverandørmarkedet. Det kan få betydning på priser og andre viktige leveransebetingelser ved at de ressurssterke innkjøpsmiljøene gjennom sine anskaffelser blir mer attraktive for leverandørmarkedet enn hva de små og mellomstore kommunale oppdragsgiverne kan oppleve med hensyn til priser og andre betingelser. I ytterste konsekvens kan det utvikle seg til et A- og B-marked, hvor de oppdragsgiverne som blir nødt til å handle i B-markedet blir taperen i form av dårligere priser med årsak i eventuelt mangel på konkurranse. Det påhviler også de store innkjøpssentralene et betydelig ansvar for å legge til rette for at små og mellomstore leverandører kan ta del i det offentliges anskaffelser.
Ingen er tjent med stor strekk i det innkjøpsfaglige laget
Dersom det skulle utvikle seg store ulikheter i ressurstilgangen på gode og kompetente innkjøpsfaglige ressurser og ikke minst mangel på midler til å investere i digitalisering og hvor leverandørene finner de små og mellomstore oppdragsgiverne mindre attraktive vil det ikke gagne fellesskapet.
Det er derfor å håpe at Stortinget tenker helhet og solidaritet når stortingsmelding 22 skal behandles. Slagordet «Alle skal med» må få gjennomslag når det gjelder å utjevne forskjellene mellom de store og de små og mellomstore innkjøpsmiljøene. Dette gjelder ikke minst økonomisk støtte til det allerede etablerte Anskaffelsesakademiet som skal være fremtidens viktigste virkemiddel for å sikre de politiske målene og ambisjonene i stortingsmeldingen gjennom kompetansebygging og ikke minst en sårt tiltrengt forskning på offentlige anskaffelser som i sin tur skal bidra til ny kunnskap. Det vil også være behov for at små og mellomstore oppdragsgivere blir satt i stand til å satse på etter- og videreutdanning av egne innkjøpere. Det bør derfor avsettes et fond til nettopp dette formålet som de mindre oppdragsgiverne kan søke økonomisk støtte fra.
Digitaliseringsutfordringen krever friske penger
Stortingsmelding 22 legger opp til en viktig satsing på å digitalisere innkjøpsprosessen. I kombinasjon med kompetanseutvikling vil digitalisering bety en betydelig økning hos de mange innkjøpsenhetene i det offentlige. Det er imidlertid dyrt å være fattig. Det er derfor en stor fare for at de mindre ressurssterke oppdragsgiverne ikke ser seg i stand til å møte den digitale hverdagen på tross av at det nettopp er disse som ville profitere mest på digitaliseringen. Det vil ikke være tilstrekkelig å kun bevilge nye friske penger til ulike direktorat. Stortingsmeldingen må følges opp med nye og friske penger i form av bevilgninger til små og mellomstore oppdragsgivere som setter dem i stand til å skaffe seg egnede elektroniske støttesystemer for å frigjøre tid og krefter og dermed optimalisere gjennomføringsevnen i anskaffelsesprosessen. Det er ikke minst behov for ny informasjon om innkjøpsområdet i form av ny styringsinformasjon.
Digitaliseringsministeren, Nicolai Astrup, har sagt at: «Data er gull. Men hvis vi bare sitter på dem er de ikke mer enn gråstein. Data må deles foreldes og gjenbrukes om de skal ha verdi». For å få dette til må offentlige oppdragsgivere ta i bruk elektronisk systemstøtte i form av gode og brukervennlige systemer, hvor ulike data kan genereres, deles, foredles og gjenbrukes.
Utgifter til inntekts ervervelse
Når oppdragsgivere satser på anskaffelsesområdet i form av å rekruttere og utvikle gode innkjøpere, samt investerer i nødvendig elektronisk systemstøtte, er dette utgifter til fremtidige inntekter i form av bedre anskaffelser og mer effektive anskaffelsesprosesser. Det er gjennomført forskning på offentlige anskaffelser i Europa som viser at det kjøpes varer og tjenester for mellom 2-5 % av anskaffelsesandelen hvert år som ikke bidrar til forbedringer eller behovsdekning. Dersom vi regner 2 % av 520 milliarder betyr det at det offentlige bare i Norge, gjør feilkjøp for om lag kr 10 milliarder hvert eneste år. Dersom feilkjøpene ligger i dette størrelsesområdet vil det være en nødvendig investering i kompetanse og digitalisering for å få bedre kontroll ved å redusere feilkjøpene i fremtiden.
Utfordringene på innkjøpsområdet er mange og krevende. En ny tid krever nye løsninger. Nye løsninger oppstår når ressurser kombineres på en ny måte for bruk på nye områder. Det er derfor å håpe at Stortingets behandling av Stortingsmelding 22 om offentlige anskaffelser for en ny tid, tar inn over seg de viktigste utforingene og finner ut hva som må gjøres først, for å legge de beste rammebetingelsene for samtlige offentlige oppdragsgivere uansett hvor i landet de befinner seg og uansett hva de besitter av ressurser. Det står om landets fremtidige tjenesteproduksjon innenfor publikums- og brukerrettede tjenester – tjenester som det allerede er knapphet på innenfor en rekke viktige områder.
Be the first to comment
on "Innkjøps-Norges største utfordringer på innkjøpsområdet"