Er offentlige anskaffelser en besluttet del av landets næringspolitikk?

(En Anbud365-kommentar) Fordi det offentlige samlet er den dominerende kunden for næringslivet er offentlige anskaffelser blitt en del av næringspolitikken. Småbedrifter og gründere skal bl.a. tas vare på, ikke av næringspolitiske hensyn, men fordi et fungerende marked kan hjelpe stat og kommune med gode priser og ønsket kvalitet. Men offentlige anskaffelser skal også bidra til å spare penger til bruk i tjenesteproduksjonen. Når det offentlige prøver å organisere seg for å få dette til, kommer ramaskriket. SMB+Gründere+Distrikter er i Norge en «dødelig blanding». Løsningen på dilemmaet ligger hos politiske myndigheter: Er det næringspolitikk, må det investeres i offentlige anskaffelser.

Sentraliseringsspøkelset rir igjen. I et langstrakt land som det norske må det simpelthen vekke reaksjoner. Ikke desto mindre fordi det meste av landet er dekket av mindre bedrifter som ser det offentlige som en god kunde. I det politiske bildet er kombinasjonen småbedrifter og distrikter dynamitt. I tillegg er begrepet «gründere» – forstått som små bedrifter med en Petter Smart som kjerne – tatt inn i den politiske varmen.

Nede på Grev Wedels plass i Oslo har de konkrete uttrykkene for sentraliserings-løsningene samlet seg i gjensidig gangavstand: Difi/Statens innkjøpssenter, Sykehusinnkjøp og Forsvarsmateriell. For ordens skyld må vi vel i dette bildet ta med de mange kommunale innkjøpssamarbeidene. De representerer vel også en form for sentralisering, rett nok ikke nasjonal, men regional.

For to tiår siden …

For snart 20 år siden samarbeidet daværende Statskjøp med Kommunenes Sentralforbund – dagens KS – om forvaltningsnettavtalen. Det var en landsdekkende avtale som handlet om kjøp av IT. Telenor og Merkantildata var blant vinnerne, de hadde nasjonalt nett stort nok til å dekke hele landets behov. Det var en trend i den tiden med landsdekkende avtaler. Argumentene var akkurat som de vi hører i dag for samme.

Det ble et ramaskrik, anført av fylkeskommunene Nordland og Nord-Trøndelag. Hvordan skulle det gå med småbedriftene i distriktene når stat og kommuneforbundet drev på med slikt? Enden på visen ble at interessen for sentralisering avtok, Statskjøp ble borte, men KS besto. Så ble det stilt om sentralisering i mange, mange år.

Sterke følelser

Å mane til edruelighet i en slik debatt er nok fåfengt, dertil er følelsene for sterke. Og mange, mange mindre som ikke får de kontraktene de ønsker seg, ber interesseorganisasjonene sine ta affære. NHO, Virke og Bedriftsforbundet lar seg ikke be to ganger. Dermed er det duket for et mulig politisk spetakkel. Det kommer nok når den ventede stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser kommer rundt påsketider i år. Vi tipper at akkurat sentralisering vil stå sentralt i Stortingets behandling, forhåpentligvis ikke slik at andre viktige avklaringer kommer i skyggen.

Her kommer noen poenger – som illustrerer dilemmabildet – å ta med seg i debatten:

• Hver statlig og kommunal virksomhet må husholdere med sine midler. De er ikke ubegrenset. Gode innkjøp kan føre til at mye penger spares, som i stedet kan gå til de tjenestene som er de respektives kjernevirksomhet.
• Store innkjøpsmiljøer samler kompetanse som er nødvendig for å gjøre gode innkjøp – og ta hensyn til alle andre krav de er satt til å ivareta i kjøpene. Små, desentrale miljøer, viser revisjonsrapporter, sliter fra tid til annen med sin basiskunnskap.
• Innkjøpsmiljøene i mange virksomheter er uten spesiell ledelsesbacking og lide runder det, både ressursmessig og på annen måte. Ledelsene mange steder tro åpenbart at ved å la være å satse på innkjøpsfunksjonen, sparer man penger. Den motsatte investeringsstrategien kan vise seg å være langt bedre.
• Store kjøp åpner mulighet for store besparelser. Store leverandører kan gi tilbud som små ikke kan når det gjelder pris. På den måten kan de store ved neste korsvei også skaffe seg en tilnærmet monopolrolle. Da bestemmer de prisen.
• Alle som driver offentlige innkjøp skal ta med i betraktningen hensynet til de små bedriftene. Det skal bl.a. vurderes om en kontrakt kan deles opp og så dokumenterer hvorfor man likevel ikke delte opp.
• De administrative kostnadene med en stor leverandør er vesentlig mindre enn med mange små.
• Innovasjon trengs. I mange innovative anskaffelser er det en rekke offentlige virksomheter som går sammen, en form for ad hoc sentralisering.
• Leverandører av den innovative typen er glade for at det er mange kjøpere. Det betyr at man får et marked for det man utvikler, for sine ideer. Det betaler seg med slik sentralisering.

Disse og mange andre hensyn skal balanseres. Enten man er i en sentralisert organisasjon eller ikke gjør de offentlige innkjøpere daglig sitt ytterste for å få alt dette til å rime og balansere. Men Stortinget og regjeringen sender ukommensurable signaler: Ta vare på markedene, slik at konkurransen gir den beste pris og kvalitet, sentralt, lokalt og regionalt – effektiviser de offentlige innkjøpene (les: Spar penger), men ikke invester noe særlig i å få dette til. Næringspolitikken taper for sparepolitikken, og da blir det de store som vinner.

Må tilpasse seg markedet

Med mindre de små, inklusive gründere, bruker hodet og tilpasser seg hvordan markedet er. Ved f.eks. å samarbeide kan de utvikle løsninger det offentlige trenger og sikre landsdekkende nett om så skal være. De kan orientere seg om hva det offentlige trenger – det mysser for tiden med dialogkonferanser. De kan lære seg spillereglene. En gründer mente at et leketøyshelikopter måtte være noe for Forsvarets etterretning og vant gehør. I utviklet stand er dette blir en internasjonal suksess. Forsvaret er kanskje noe av den mest komplisert organisasjon å kople seg på. Men det er ikke umulig, og det er heller ikke ulovlig å starte som underleverandør.

Mange små og mellomstore, inklusive gründere, er på den annen side rimelig godt fornøyd med tingenes tilstand og tilgangen på offentlige oppdrag. Det er fornuftig for Nærings- og fiskeridepartementet på egen kjøl å grave ned i hvor omfattende misnøyen er. Småbedriftene – særlig de i distriktene – er «søte og uskyldige» og vekker manges oppmerksomhet, mens de store i så måte har det verre. Det skal ikke mye til før interesseorganisasjonene klemmer til mot det offentlige.

Til slutt: For mange år siden ble to omtrent like store småbedrifter i samme bransje – en i Oslo og en i Bærum – intervjuet av en av forløperne til Anbud365. Lederen i Oslo-firmaet hadde ingen problemer med anbud og det den gang nye EU/EØS-regelverket, mens i Bærum satt man og rev seg i håret hvor vanskelig alt var. Førstnevnte hadde tatt seg bryet med å sette seg inn i reglene, studere det, gjort en hel masse for å begripe det – og oppdaget hva som skulle til fra bedriftens side for å svare best mulig på det offentliges behov. Bærum-bedriften hadde nøyd seg med å klage sin nød til det offentlige.

Også her er en sak med – minst – to sider.