På vakt mot å svekke menneskerettigheter i offentlige anskaffelser

Granavolden-erklæringen ville vært enda mer slagkraftig med et mer helhetlig etisk handelsperspektiv, påpeker Heidi Furustøl, daglig leder Initiativ for etisk handel (IEH). Det er positivt at det opprettes et bistandsprogram mot moderne slaveri men samtidig utelater regjeringen menneskerettighetene på flere viktige områder, bl.a. i offentlige anskaffelser. Her er fremme av innovasjon og miljøhensyn nevnt, mens hensynet til menneskerettighetene nevnes ikke. Det sender et uheldig signal. Det er grunn til å være på vakt mot å svekke menneskerettighetene i offentlige anskaffelser, ifølge Furustøl.

Hun spør: Hva med menneskerettigheter i risikoanskaffelser som uttrykt i paragraf 5? Regjeringen reiser imidlertid menneskerettighetsfanen høyt i utenrikspolitikken, men Furustøl retter oppmerksomheten mot en artikkel i Anbud365, og i lys av den er utelatelsen desto mer urovekkende:

– Forenklingsutvalget var delt i spørsmålet om ikke-anskaffelsesfaglige hensyn. Til slutt, og etter grundige høringer, fikk vi §5. Det er en ærlig sak – og viktig – å diskutere ulike virkemidler, men i mange år har den ene regjeringen etter den andre, i og utenfor Norge, fremhevet innkjøpsmakten og potensialet i offentlige anskaffelser for å fremme menneskerettighetene. Plutselig er ikke potensialet der lenger. Flertallet av de som kommenterer vil ha et slikt hensyn ut av regelverket, men en logisk følge av dette blir: Skal det være frivillig for en kommune, fylkeskommune eller statlig virksomhet å stille krav til etterlevelse av menneskerettigheter i globale leverandørkjeder i åpenbare risikoanskaffelser? Hva om en kommune gjør det, og nabokommunen dropper det. Hvilke signaler sender det til innbyggere, leverandører og offentligheten for øvrig? Furustøl fortsetter:

Viktige spørsmål

– Et annet og «større spørsmål» er: Bryter Norge med intensjonen i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) som verden enstemmig har vedtatt – mer konkret prinsipp 6 som omhandler offentlig innkjøp – og våre internasjonale forpliktelser, hvis det å stille etiske krav blir frivillig? Et tredje viktig spørsmål som melder seg er: En offentlig oppdragsgiver som inngår i en leverandørkjede der det er høy sannsynlighet for, eller avdekket, brudd er, ifølge UNGP, «directly linked» til risikoen eller bruddet. Hvis oppdragsgivere ikke stiller krav, men har varer eller tjenester som er koblet til risiko/brudd, hva tenker de å gjøre med det?

Furustøl mener det er positivt at regjeringen skal videreføre 30% prosent miljøvekting ved offentlige innkjøp, men her kunne regjeringen også krevd at mulighetsrommet for vekting innenfor menneskerettigheter skal utforskes som for eksempel IEH-medlemmet Sykehusinnkjøp gjør, og på bakgrunn av erfaringene vurdere nye krav. Vi er erkjenner at dette er krevende, men ikke umulig, sier Furustøl.

Veiledning og kompetanseutvikling

Loven om offentlige anskaffelser og §5 om miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn stiller krav til oppdragsgiver om å ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter i risikoanskaffelser. IEH har gjennom mange år samarbeidet med Difi om menneskerettigheter ved offentlige innkjøp. – Jeg hadde gjerne sett at regjeringens styrking av Difis veiledning og kompetanseutvikling også hadde inkludert menneskerettighetene i offentlige anskaffelser, fremholder Furustøl. Så vidt meg bekjent bruker Difi pr i dag bare en halv stilling for å jobbe med dette området.

– Det offentlige kjøper inn varer og tjenester for mer enn 500 milliarder årlig og en stor andel kommer fra lavkostland med stor risiko for dårlige arbeidsforhold og moderne slaveri konstaterer hun. Det er med andre ord et stort behov for kompetanse og veiledning slik at offentlige innkjøp bidrar til å respektere menneskerettighetene og miljøet. Som Difi skriver på sine hjemmesider: «En stor andel produkter som er anskaffet av norske offentlige virksomheter blir produsert i lavkostland. Dette bidrar til økonomisk vekst, arbeidsmuligheter og utvikling. I mange land er det imidlertid dokumentert høy risiko for at varen er produsert under forhold som bryter med internasjonale konvensjoner».