Null toleranse?

Av innkjøpsleder og siviløkonom Øystein Sætrang

I Kofa-sak 2017/124 har Kofa gjort et dypdykk og avgjort hva som er espressobønner. Det er flott. Ingen tvil om at juristene i KOFA har fått utvidet horisonten innen dette temaet.

Men som innkjøper gir saken en litt uggen følelse i gruten. Jeg er pålagt å klikke på ”publiser”-knappen. Dermed legges konkurransegrunnlag fulle av ord og uttrykk ut i den store verden. Har jeg full kontroll på definisjonen og alle betydninger av alle ordene i kunngjorte dokumenter? Neppe. Burde jeg da ha publisert konkurransen. Antakelig ikke. Hvorfor? For det er ingen toleransegrense.

På den andre siden er det en verden full av leverandører som kan produktområdet bedre enn meg – og en verden full av advokater med incentiver til å finne den minste feil. Og selvfølgelig finner de feilene. Og noen ganger er de feilene, som i espressosaken, på et detaljnivå som tenderer mot det umenneskelige. Etter min mening. Allmennkunnskapen er for lengst passert, og selv en rimelig oppegående brukergruppe bestående av kantineledere og lærere i matfag, kommer fort til kort.

Da er spørsmålet: Er det der vi ønsker å være? Skal offentlige innkjøp ha null toleranse? Eller finnes det et nivå som er ”godt nok”.

Det er jo tross alt oppdragsgiver som må slite seg igjennom fire år med kaffebønner uten 100 % espressosmak.